Søndagslunsj i gamlebyen

Det er søndag på Rhodos. Vi startet dagen med et besøk i Stormesternes palass, gjenoppbygd som sommerbolig for Mussolini i 1930-årene. Palasset inneholder i dag et museum over Rhodos bys historie, men det er vel så interessant å se den gjennomført smakløse og monumentale innredningen i palasset.
Vi kunne forøvrig skrevet mye om Rhodos og om byens historie. Vi bor midt i gamlebyen, som er en av de best bevarte middelalderbyene i Europa. Som alle vet er det mye turister på Rhodos, og det merkes godt når det ligger et cruiseskip i havnen, men nå på tampen av sesongen er det faktisk ganske stille her, og om man vandrer litt utenom de største gatene er det nesten ikke folk å se - iallefall ikke turister. Gamlebyen er omgitt av en solid bymur/festning. Det var nok bymurer her allerede i den bysantinske perioden, men murene som står i dag er fra riddertiden (1309-1523). Det er virkelig en spesiell og vakker by, dette her.

Etter palasset tok vi oss en tur på stranden. Vi har hatt et par dager med mye vind, men nå er det blitt veldig godt og varmt her. Det var faktisk så varmt at Anette ble nødt til å ta seg en kort svømmetur, selv om hun er forkjølet og egentlig hadde bestemt seg for å bli på land. Jan (som er restituert etter sin omgang med forkjølelse) gjentok gårsdagens trenings-økt: En drøy halvtimes svømmetur opp og ned langs Elli strand.

Slik startet dagen vår, og etter museumsbesøk og svømming var det naturligvis tid for lunsj, og ettersom det er søndag ville vi gjerne spise på et sted hvor det er mange grekere. Vi synes nemlig det virker som om grekere oftere spiser ute på restaurant i helgene enn ellers i uka (ikke særlig overraskende), og vi har erfart at det gjerne blir god stemning på restauranter med mye grekere. Så vi bestemte oss for å gå til en stille plass i gamlebyen hvor vi hadde sett oss ut en hyggelig fiskerestaurant.

For det første: Maten var god og stemningen veldig hyggelig, men det spesielle var å få se hvordan livet går i en slik liten familiebedrift. Det er far som står for driften, mens gamlefar, som knapt kan gå, er den som griller fisken vår. Guttungene leker mellom bordene, og hunden står bak gjerdet og venter på mat. Mens vi sitter og spiser kommer mor ut med PC-en sin. Hun snakker på Skype med sønnen som studerer i Amerika. At det er sønnen hun snakker med, og at han studerer i Amerika, får vi vite fordi det samtidig dukker opp en liten delegasjon som blir ivrig oppvartet. Den ene i følge blir vist fram til sønnen i Amerika og presentert som "the mayor". Også resten av familien blir presentert for delegasjonen, mens mor (som tydeligvis er amerikansk) fortsatt sitter opptatt med sønnen på Skype. De to små guttene, samt de to ansatte kvinnene, vinker også begeistret inn i skjermen når de ser hvem hun snakker med. Imens hentes det ouzo, vin og desserter (som mor har laget - de beste i byen får vi vite fra andre gjester) til de viktige gjestene. Bilder tas og visittkort utveksles, før delegasjonen med det vi forstår er ordføreren i den tyrkiske nabobyen Marmaris, må gå for å rekke båten sin. Avskjeden er hjertelig, delegasjonen ønskes varmt velkommen tilbake, og vi tenker at dette bekrefter det vi har lest om at det tidligere dårlige forholdet mellom Hellas og Tyrkia er på bedringens vei.

Og vi? Vi sitter bare på orkesterplass, med vår gode mat og vin, og er tilskuere til alt dette. Og når vi går får vi attpå til vite at det var hyggelig å ha oss der. :-)