Kastellorizo – Megisti – Meis

Så ble det jammen litt mer øyloffing på oss allikevel. Planen vår har hele tiden vært å reise fra Hellas til Tyrkia med båt, og vi visste det var mulig å komme over til Marmaris fra Rhodos. Da vi kom til Rhodos fant vi imidlertid et alternativ som vi syntes var mye bedre, nemlig å reise via den lille øya Kastellorizo. Kjært barn har mange navn og Kastellorizo er også kjent som Megisti (gresk) og Meis (tyrkisk). Øya, som har 430 innbyggere, ligger ca 130 km øst for Rhodos og bare 5 km utenfor byen Kas på Tyrkias “turkise kyst”.

Og mellom Kas og Kastellorizo går det båter flere ganger i uken. Grunnen til at denne ruten til Tyrkia er så lite kjent er antakelig at Kastellorizo ligger godt utenfor allfarvei, men også at dette først ble en offisiell havn med passkontroll i 2008. For oss var dette i alle fall en mye bedre rute enn å ta båt fra Rhodos til Marmaris og buss videre østover derfra. Det er jo til den turkise kysten vi skal!

Så etter 6 fine dager på Rhodos, gikk vi om bord i fergen Diagoras - en mye nyere og flottere ferge enn gamle gode Prevelis som vi cruiset med i forrige uke. Turen langs den tyrkiske kysten tok knapt 4 timer i sol og stille hav, og så svingte den digre båten inn i den lille havnen med de fargerike husene. Da den store fergen hadde lirket seg til kai, lå den på tvers i havnen, og det var ikke mange meter vann igjen over til den andre siden.

Når det gjelder arkitekturen på øya, så er den noe for seg selv. De fleste husene er firkantete, har to eller tre etasjer og mange er malt i gilde farger. Husene har spisse tak med rød takstein, og de fleste husene har en liten veranda. Vi vet ikke om denne arkitekturen stammer fra tyrkertiden, men vi tror kanskje den er preget av italiensk tilstedeværelse i mellomkrigstiden.

I ” Lonely Planet” leser vi at Kastellorizo var et livlig handelssted fra antikken og fram til øya kom under ottomansk kontroll i 1552. Som på Rhodos, har det også her vært både romere og riddere. Navnet Kastellorizo skal stamme fra Johannesridderne som mente at fjellet over byen minner om en rød borg= Castello rosso. Noen år etter at det ottomanske riket ble oppløst, overtok italienerne styret av øya. Dette var et svært undertrykkende styre og mange av øyboerne valgte å emigrere til Australia. Under 2. verdenskrig ble øya bombet og de få gjenværende øyboerne flyktet til Palestina, Kypros og Egypt. Da de kom tilbake og fant husene sine i ruiner, var det mange som re-emigrerte. Selv om øya aldri helt har kommet seg etter dette befolkningstapet, har det i de siste tiårene vært en del australiere av Kastelloriansk avstamning som har kommet tilbake, renovert hus og startet virksomheter som har medført et oppsving i øyas økonomi.

Fortsatt i dag ser vi en god del forfalne hus i bakgatene, og mange hus er til salgs, men det er også veldig mange flotte og nyoppusset hus. Vi hadde en prat med vår “frokostvert” i morges og han fortalte at da han først kom hit i 1991 var det ingenting her, og vi tenker på hvordan det må ha vært for de første som kom tilbake for å etablere seg for 20-30 år siden. Paret, på vår alder, som eier pensjonatet vi bor på, er gresk-australiere som kom hit for 25 år siden.

I dag lever folk av turisme og fiske, og det går fremover med turismen. Årets sesong har vært bedre enn fjorårets og ligger på et optimalt nivå: 4-500 besøkende pr dag. En utfordring for et samfunn med ca 400 innbyggere er selvfølgelig å ha en sammensatt befolkning. Ettersom det ikke finnes skoler her, utover en barneskole, flytter alle barnefamilier når barna skal begynne på ungdomsskolen.
Så nå er vi her og bruker tiden til å vandre omkring i en liten idyll hvor eneste underholdning er å sitte på barer og restauranter langs kaikanten og forsøke å unngå å falle i vannet. Det er mye liv på kafeene og det kom relativt mange mennesker med fergen vår. Vi tror det kan ha sammenheng med at det holdes lokalvalg på søndag og vi har fått høre at man bare kan stemme ved personlig oppmøte på eget hjemsted.

Utover å sitte på kafeer og drikke frappé eller på restauranter og spise den ferske og fine, og etter gresk målestokk rimelige fisken, går det selvsagt an å bade i det krystallklare vannet. Det er ingen ordentlige strender her, men bading foregår fra badetrapper som er satt opp ytterst i havna, i nabobukta Mandraki og fra en platting som ligger mellom disse to stedene. Og nå i begynnelsen av november er det fortsatt godt over 20 grader i vannet.

I dag har vi dessuten besøkt øyas lille museum og Jan har vært oppe på borgen. Den var såpass falleferdig og høy at den av oss med antydning til høydeskrekk ikke hadde lyst til å bli med. Nå skal vi slappe av her et knapt døgn til, og så setter vi oss på Meis express for å ta den 20 minutter lange turen over til Tyrkia.

Og NB - for den som tilbringer et år på seilbåt i Middelhavet, vil vi varmt anbefale en tur hit. :-)