Også verdt å skrive hjem om

Vi tar like godt det siste først, nemlig Amman. Vi hadde i grunnen ingen forventninger til denne byen, men tenkte at når det passet å fly hjem herfra, så ville vi også gjerne se Jordans hovedstad. Dessuten har jeg aldri tidligere vært i en arabisk storby (bortsett fra Kairo da, tidligere på reisen), og tenkte det ville være interessant. Og Amman er absolutt verdt et stopp. I dag er det fredag og helligdag og vi har både opplevd et travelt byliv, et flott romersk teater, flere fine museer og ikke minst Citadellet. Sistnevnte ligger på en av byens høyder og har vært bebodd siden steinalderen. Her er det ruiner både fra romere og arabere og ikke minst er det et stort grønt område med fantastisk utsikt over byen og mange familier på utflukt. Dessuten skjønte vi at vi faktisk er i det egentlige Philadelphia (ikke i kopien).

Kushari
Dette er en genial egyptisk rett bestående av ris, linser, makaroni, kikerter, stekt løk og tomatsaus. Den spises på egne kushari-restauranter som ikke serverer noe annet enn dette, og det koster nesten ingen ting. Da vi ruslet omkring i sentrum på leting etter mat den første kvelden vi var i Kairo, kom vi over et sted som så ut som en blanding av et gatekjøkken og en restaurant, men uten meny og med veldig lite mat utstilt. Typene (i 50-60-årene) som jobbet der vinket oss smilende inn og forklarte så godt de kunne hva de hadde å by på. Vi tok sjansen og angret overhode ikke. Det var en særdeles hyggelig stemning i restauranten, hvor folk av alle slag kom og gikk. Kushari serveres gjerne i noen enkle stålboller, og vann er vanlig drikk til. Vi betalte ca 20 kroner for denne middagen, og det var nok en stiv turistpris.

Å "tørke seg bak" på arabisk vis
Alle som har vært i araberland vet at man ikke tørker seg, men snarere vasker seg når man har vært på do. Det er slett ingen dum ide, og med mindre det er alt for hardt trykk på vannet, er jeg absolutt tilhenger av denne teknikken. Men kan noen fortelle meg hva man gjør etter at man har skylt seg. Skal man sitte der å lufttørke eller er det meningen at man skal gå omkring med våt bak?

Chill-out i Dahab

Vi har vel kanskje klart å fomidle at vi hadde det bra i Dahab, og det var ikke bare pga snorklingen. Hele veien nedover langs kysten, ca 2 km, ligger det restauranter og barer på rekke og rad. De fleste med ivrige innkastere, som man absolutt bør ta seg tid til å snakke med. De vet etterhvert godt hvem du er, og ikke minst om du har tatt deg bryet med å snakke med konkurrenten. Vi fant det klokest å spise på alle restaurantene nærmest hotellet vårt, slik at ingen skulle bli fornærmet. Men disse stedene er ikke bare mat. Det er rett og slett steder man kan slenge seg ned for kortere eller lengre tid. En del av dem har sofaer og bord, noen har stoler og bord, men de aller fleste er innredet i beduinstil med matter og puter i gilde farger. Og nesten alle spiller de en type chill-out musikk med arabiske overtoner. Veldig kult!

Ikke gjør noe annet enn å snorkle når du snorkler

Mange har vel fått med seg at Jan brått fikk avbrutt badelivet etter at han tråkket på noe skarpt under snorkling. Det var bare så dumt!! Han hadde vært så grei å kjøpe et vanntett etui som vi kunne ha kameraet i, slik at vi kunne få tatt noen undervannsbilder. På tur utover knipset jeg gladelig i vei, men det var vanskelig å se om det ble noe av, og da vi var utenfor revet bestemte vi at Jan skulle overta kameraet. Så da sto vi der da og tråkket vannet - Jan med de lange beina sine, og jeg med mine som heldigvis er kortere. Det vi ikke merket godt nok var at vi drev innover og plutselig tråkker Jan på et eller annet som man ikke bør tråkke på. Da vi kom oss opp på land, så vi at det silblødde og ved hjelp av innehaverne av nærmeste dykkesenter fikk vi lagt på en midlertidig bandasje. Deretter bar det i drosje til Dr. Sadeks poliklinikk hvor såret ble lukket med fem smertefulle sting. Vi regner med at det går bra med foten til Jan, men det var veldig dumt at han ikke fikk snorklet mer, og han fikk heller ikke prøvd å flyte i Dødehavet.

Hjemmelaget mat på Valley Stars Inn
I Wadi Musa (Petra) bodde vi på det lille hotellet Valley Stars Inn. Det var et hyggelig sted, og rommet var stort og fint. Det eneste som var dumt var støyen fra trafikken utenfor (men heldigvis hadde vi sov-i-ro). Frokosten var ok, men ikke noe spesielt. Allikevel takket vi ja til å spise middag der den siste kvelden. Det passet godt med programmet vårt, og Wadi Musa kryr ikke av gode mellomklasserestauranter. Dessuten lovet Ibrahim at det var god hjemmelaget mat. Vi var nok litt skeptiske til hvordan denne maten kunne være. At disse gutta skulle klare å varte opp med noe særlig god mat på det lille kjøkkenet var tvilsomt. Men heldigvis hadde Ibrahim rett. Maten var nemlig ikke laget på hotellets kjøkken, men ble fraktet inn fra et annet kjøkken i nærheten, og det var virkelig god hjemmelaget mat. Så vi kan varmt anbefale både overnatting og middag på Valley Stars Inn.

Det var det vi rakk. Nå skal vi avgårde til flyplassen.

Sandsteinslandet

Jeg er kanskje ørlite grann pussa etter vår første vinflaske på nesten to uker, men jeg tar sjansen på å skrive litt allikevel. Nå har vi kommet fram til Amman og er, på vår 6-måneders bryllupsdag, vel installert på et skikkelig vestkanthotell i et strøk preget av ambasssader og private helseforetak (Women with curves f.eks.).

Vår reise gjennom Jordan har vært fantastisk bra og hvis landet skal beskrives med ett ord, må det være sandstein. Vi startet med "A day with the bedouins" i Wadi Rum-ørkenen, som ble en kjempefin opplevelse. Vi var nok begge litt skeptiske etter de første to stoppene, hvor det virkelig krydde av turister med høyt tempo. Men etterhvert roet det seg og hele ettermiddagen ble fantastisk med korte kjøreturer fra sted til sted hvor vi bare satt oss ned og nøt det fantastiske landskapet. Siste stopp før kvelden var et solnedgangssted hvor vi klatret opp på et lite fjell hvor vi satt og så hvordan fargene forandret seg etterhvert som solen gikk ned.

Noe av det mest fantastiske med ørkenen er stillheten. Det er veldig likt høyfjellet, men unntak av temperaturene. Det er heller ikke mange fugler å se. Men plutselig dukket det opp fugler på himmelen. Først bare et par stykker, så noen flere, så enda flere, og plutselig var himmelen full av store fugler. Vi lurte veldig på hva det var, men en av beduinene (sjåførene) fortalte at det antakelig var et dødt dyr et sted i nærheten. Fuglene samler seg gjerne i store flokker før de nærmer seg et sånt bytte.

Nede på flata beveget en ensom kamel seg langsomt avsted. Den var bundet på to bein og kunne bare lunte av gårde. Også en beduninkvinne (i full niqab) var på vei hjem med geiteflokken sin.

Etter solnedgang gikk det i full fart til leirplassen, som overgikk alt jeg hadde forventet (toalett a la hull i gulvet bl.a.), men det vi fikk var eget "rom" i et beduintelt, med flislagt bad (sit-down-do m/papir) like utenfor og middagen vi ble servert var rett og slett nydelig. Det var heller ingen ¨beduin-underholdning" rundt bålet, men bare Abdulla (ca 20 år) som svarte på spørsmål om livet i ørkenen. Da klokka nærmet seg 22 var alle segneferdige, og alle unntatt de to nordmennene krøp inn i teltene sine. Vi dro derimot madrassene ut i sanden og la oss til under stjernene hvor vi kunne nyte den totale stillheten.

Det som gjør Wadi Rum så vakker er den nydelige sandsteinen i gult, rødt og rosa, formet i alle slags fantastiske formasjoner. De ser ofte ut som skulpturer og det er utrolig at de er skapt av naturen. I Petra er steinen den samme, men her er den også bearbeidet av mennesker. Petra er virkelig et unikt og fantastisk vakkert arkeologigsk område, og noe av det som gjør det så spesielt er nettopp sandsteinen og naturen rundt ruinene. Det at de gamle templene og gravkamrene er hugget rett ut av fjellet.



Vi fikk med oss både en ettermiddag og en hel dag der, i tillegg til "Petra by night" i går kveld. Da gikk vi i prosesjon ned gjennom Siqen som for anledningen var opplyst med stearinlys. Fjellene rundt så ut som om de var snødekte - så lyse var de, og da vi kom fram til El Khazneh (skattkammeret) var hele plassen opplyst av enda flere stearinlys og alle satt på bakken mens vi ble servert te og fikk høre på tradisjonsmusikk.

I dag våknet jeg så støl som jeg nesten ikke kan huske å ha vært, men det er kanskje ikke så rart. En rask hoderegning viser at jeg nok har gått rundt 3 mil disse to dagene i Petra. Derfor passet det bra at vi ikke hadde andre planer for dagen enn å komme oss til Amman ved hjelp av vår sjåfør Wa'el, som i følge ham selv har 1500 venner over hele verden og er nevnt i utallige guidebøker.

Wael er absolutt en hyggelig fyr, og selv om han kanskje er mer interessert i å snakke om seg selv og sin egen fortreffelighet som guide enn om det vi ser omkring oss, så ble det en veldig bra tur. Det var flott å kjøre over fjellet og ned til Dødehavet, hvor den av oss uten sting i foten fikk prøve hvordan det er å flyte i vann med 30% salt. Det var også rart å kjenne hvor varmt det var der nede - 410 meter under havet - sammenlignet med f.eks. Petra og Amman, som begge ligger høyt. Det skal heller ikke underslås at Wael ER en god sjåfør, og vi har takket ja til å la ham kjøre oss til flyplassen i morgen kveld.

Fra Egypt til Jordan

Jeg synes ofte det er morsomt og interessant å oppleve mer enn et land på en reise. Det er noe med å se likheter og forskjeller, det er noe med geografien og det kan i det hele tatt gi et litt annet perspektiv på det området man reiser i. Men det kan også gjøre reisen litt mer strevsom enn om man holder seg i bare ett land, og det viser seg iallfall å gjelde for reiser mellom Egypt og Jordan.

I guideboken ser det så enkelt ut: Det går en "excellent" hurtigbåt mellom Nuweiba i Egypt og Aqaba i Jordan, og det var denne vi hadde planlagt å ta. På hotellet i Dahab ble vi imidlertid advart: I tillegg til at man må møte opp i en utrivelig havn to timer før fergen skal gå, er den stort sett svært forsinket - og man må vente enda mange timer i havna. Pass og tollkontroll kan også ta lang tid. Det er rapportert om at folk som reiser fra Dahab med bussen kl. 09.30, ikke har kommet fram til Aqaba før midnatt, og det er altså ikke noen lang strekning. Så den hyggelige jenta i resepsjonen anbefalte varmt å reise over land gjennom Israel i stedet.

Utsiktene til en lang dag i en møkkete havn for å reise med en dyr ferge når vi enkelt kunne reise over land, var ikke særlig fristende, så Israel-ideen ble raskt til en ny plan. Vi visste jo at vi ikke burde få israelsk stempel i passet vårt, men det var jo ikke noe problem: De stempler jo så gjerne på et løst ark, har vi hørt.

Dagen før avreise fant vi imidlertid ut at det kanskje ikke var SÅ enkelt. Myndighetene i visse Israel-uvennlige land, som Iran og Syria er ikke helt duster heller! Hvis de ser at vi har reist ut av Egypt via grenseovergangen i Taba, og inn i Jordan ved grenseovergangen i Aqaba, så skjønner de nok hvilket tredje land som har vært involvert. Dette er spesielt dumt ettersom Iran står på reiseruten vår til høsten.

Så valget var ikke enkelt: En slitsomt reise med passet i behold, eller en enkel reise hvor vi må skaffe nytt pass når vi kommer hjem. Vi bestemte oss for å holde fast ved Israel-planen, selv om den var mindre overbevisende enn tidligere, og verre skulle det bli.

Israelerne har nemlig en ukes vårferie akkurat på denne tiden, og gjett om israelske ungdommer liker å feriere i Egypt og gjett om de skulle hjem akkurat den dagen vi også skulle reise? Svaret fikk vi da vi ankom grensen etter en komfortabel to timers drosjetur fra Dahab. Vi har vel knapt sett maken til kø, og den gikk ikke særlig fort. Jeg trenger ikke gå i detalj, men det tok 2,5 timer å komme seg gjennom de 8 postene i "løpet".

Da vi endelig kom inn i Israel ble vi møtt av et tilbud om taxi, og selv om vi hadde vurdert å ta buss, var det alt for fristende å bare sette seg i en drosje og slippe alt med veksling o.l. Det er ca 10 km fra den Egyptiske til den Jordanske grensen, så det kunne jo ikke bli SÅ dyrt. Det var ingen problemer å betale med dollar, fikk vi vite.

Så det var vårt møte med Israel: En rask drosjetur gjennom Eilat. Vi betalte med dollar - en 100-lapp, for det var det vi hadde - og fikk shekler i vekslepenger. Vi får vel unnskylde oss med at vi var slitne, for det var selvsagt amatørmessig gjort. Vi skulle selvsagt ha undersøkt hva kursen var, men dette var en EKTE taxi, med taksameter og alt, så vi stolte på mannen. Først da sheklene skulle veksles til Jordanske dinarer ble vi klar over hva vi hadde betalt for drosjeturen. Det var jo sørgelig at dette skulle bli vår eneste opplevelse med Israel.

Derfra gikk imidlertid alt som smurt. Vi var nesten alene på vei inn i Jordan, som umiddelbart framsto som verdens fredeligste land. Drosjesjåføren Mohammed, som kunne si "Hei" på norsk og hadde kommet på Facebook med hjelp fra en norsk turist, kjørte oss til hotellet hvor vi fikk velkomstkaffe og et komfortabelt rom.

Etter å ha installert oss ble det tid til en liten tur på byen i skumringen. Vi ruslet gjennom byen og kom ned på stranden rett etter at det var blitt mørkt. Det var en eksotisk og hyggelig opplevelse, for stranden var full av familier. Det var stort sett barna som badet, men også et par kvinner våget seg ut i vannet. I fulle klær beveget de seg utover til vannet sto dem til livet. Deretter var det plasking og vannspruting til de var gjennomvåte fra hijaben til sandalene. Vi bare satt der og så på og kjente at vi var langt hjemmefra.

Nå har vi allerede vært flere dager i Jordan, og hatt fantastiske opplevelser, men det får jeg skrive mer om i morgen. reiseblogg2010

Snorkling i Dahab

Nå har vi hatt to deilige snorkledager her i Dahab - et virkelig herlig sted, og mye mer avslappende enn bussen ;-)

Jeg har egentlig aldri snorklet før. Litt titting under vann ved badeplassen på Tjøme har lite med dette å gjøre. Fra land kan man ikke se hvor utrolig fantastisk det er. Man går ut i vannet på en småsteinete og lett grumsete grunne, fester snorkel og dykkermaske og etter bare et par svømmetak åpenbarer revet seg. Etter enda noen tak svever man nærmest over et blått dyp fullt av fisk. På venstre side går korallrevet, og etterhvert som man kommer lenger utover blir det bare flottere og flottere. Og fiskene - det er utrolig mange slag. Nemo og fetterne hans er noen av de vakreste, men det er også mange andre - mange små og en god del store. Hvor dypt det er varierer, men det er dyp på 20-30 meter her og vi kan se bunn, så følelsen av å sveve er ganske reell. På siste tur i dag var vannet ganske stille, så med trygge Jan ved min side, svømte vi rundt utsiden av revet og helt ut til en liten lagune. På utsidene er korallene enda mer fantastiske, fiskeslagene flere og stimene større.

Men til tross for at vi har det veldig bra og gleder oss over ferie og fantastiske opplevelser, er ikke alt bare bra i Dahab. I dag var vi rett og slett vitner til en drukning, og det var frykelig fælt og trist. Mens vi lå på våre solstoler ved dykkersenteret Lighthouse, ble en livløs mann bragt opp på land, og stor ståhei oppsto selvfølgelig. Det var skremmende å se hvor lite proft det hele ble håndtert. Det var tross alt et dykkersenter vi lå ved, og det er dykkerinstruktører overalt der. Det var en ung kvinne som tok ledelsen og kommanderte, men oksygen fungerte ikke, og de gikk i gang med både munn-til-munn og hjertekompressjoner uten at det ble tegn til liv. Etter en god stund fikk de tak i en bil og ved hjelp av en matte, ble mannen båret inn i bilen og kjørt til sykehuset. Jeg hadde blitt veldig glad for å høre at han har klart seg, men det så virkelig dårlig ut. Og så var det så trist at ingen visste hvem han var. Kanskje er det noen som sitter å venter på ham forgjeves et eller annet sted.