onsdag 10. november 2010

På eventyr i Tyrkia



I forrige blogginnlegg skrev vi litt om likheter og forskjeller mellom Hellas og Tyrkia, og etter noen dager i Tyrkia kan vi fortsatt se at det finnes noen få: Landskapet for eksempel, og noe av maten (oliven, tomater, brød osv), men ellers blir det stadig tydeligere at Tyrkia er veldig annerledes enn både Hellas og de andre landene vi har besøkt. Vi er rett og slett blitt svært begeistret for Tyrkia, hvor vi har hatt mange hyggelige opplevelser de siste dagene.

Det begynte med at vi reiste til Patara. Der finnes en av Tyrkias lengste og flotteste sandstrender. I tillegg er området strødd med ruiner fra den gang Patara var en av de viktigste byene i det lykiske riket. Stranden var flott den, og ruinene tallrike, men det var først da det gikk opp for oss at det ikke gikk noen buss tilbake at det virkelig ble gøy. Etter et hyggelig stopp på en kafe i landsbyen, tok vi beina fatt. Vi gikk noen kilometer, og fikk så tilbud om skyss med en motorsykkel (som dessverre gikk tom for bensin ganske snart). Heldigvis kom vi oss fram til hovedveien før det ble mørkt, og derfra fikk vi etter en stund en buss tilbake til Kas. Opplevelsen ga mersmak. Folk er så hyggelige og vi skjønte at det å bruke beina er den beste måten hvis man vil se hvordan folk egentlig lever. De neste dagene bestemte vi oss derfor for å kombinere severdigheter med landeveisvandring, og stille oss åpne til det som måtte skje.












Så på mandag tok vi bussen til Demre (det antikke Myra). Det var i denne byen St. Nicholas var biskop, og den opplyste vet nok at St. Nicholas er helgenen som har gitt navn til selveste julenissen (Santa Claus). Myra var også en viktig by i det lykiske riket, og et av de stedene hvor det er enklest å se de spesielle lykiske klippegravene. Slike klippegraver finnes mange steder i området – bl.a. under et hus borte i gata her – men veldig mange steder ligger de høyt oppe i fjellsiden og er vanskelig tilgjengelige.

Som planlagt la vi ut på vandring etter å ha sett gravene og ruinene. Vi ville ta en omvei gjennom landsbyen og forsøke å finne hovedveien med bussen etter hvert. Det ble en både hyggelig og vellykket tur. Først og fremst er det forbausende hvor stor oppsikt to vandrende turister gjør, særlig når man tenker på alle busslastene med turister som faktisk kommer til Myra. Demre og området rundt lever av å dyrke tomater og appelsiner, og i vårt forsøk på å finne hovedveien rotet vi oss inn i både appelsinhager og drivhus. Overalt møtte vi hyggelige folk. Vi er ikke særlig stive i tyrkisk, men vi kommer langt med “merhaba” et vink og et smil. Alle vinker og smiler og merhabaer tilbake. En guttunge på sykkel stoppet oss for å gi oss sukkertøy, og en mann i en appelsinlund, som var helt klart på at vi ikke kunne komme oss til hovedveien i den retningen vi gikk, ga oss nyplukkete appelsiner med på veien.

Omsider kom vi oss nå ut på veien som førte til hovedveien, og den var lang og bratt. Vi var usikre på hvor lang den var, så vi slang nå ut tommelen i tilfelle det skulle komme noen som ville ta oss med – og det gjorde det. Gürkan, som vi til slutt fikk vite at han het, snakket ikke engelsk, men vi oppfattet at han først skulle til ett sted, og deretter til Kas, og at vi gjerne måtte sitte på. Det takket vi selvsagt ja til, og selv om G ikke snakket engelsk så visste han nok at det han hadde å by på var av interesse for turister som oss. Veien vi kjørte var nemlig spektakulær (det er bratt og svingete i disse traktene) og både farten og den tyrkiske sekkepipemusikken høy. Etter en stund gjorde vi et stopp i en knøttliten landsby, hvor gutta på torget var ivrige på kontakt mens vi sto utenfor og ventet på at G skulle gjøre unna forretningene eller hva det nå var han skulle.

Etter dette stoppet bar det videre og da vi kom fram til hovedveien stoppet G og ga oss valget mellom å gå av der eller å bli med ham videre til Kasaba, en liten landsby vi kjente navnet på. Derfra var det også mulig å få buss tilbake til Kas, visste vi. Så vi ble selvsagt med på det, og videre oppover og nedover de svingete veiene bar det, før vi kom fram til den lille landsbyen to mil nord for Kas. Det var der, da G åpnet bakdøra, vi skjønte at han var handelsreisende i kolonialvarer. Og der skiltes våre veier, men ikke før det var drukket te utenfor kolonialen, og ettersom det var en god stund å vente på bussen, ble vi sittende der – sammen med landsbybefolkningen – også etter at G satte seg i bilen og reiste videre. Så da fikk vi prøvd det også: Den kjente tyrkiske aktiviteten å sitte på en stol utenfor et hus i et veikryss i en landsby og se på livet.


Da vi kom tilbake til hotellet den kvelden, gikk vi straks til resepsjonen og avbestilte leiebilen vi hadde bestilt. Nå hadde vi jo skjønt at det ville være en tabbe. Vi ville aldri ha opplevd så mye hvis vi hadde vår egen bil!






Og i går tok vi bussen til landsbyen Gömbe, høyt oppe på fjellene, 60 km nord for Kas. Der skal det være en fin innsjø som det skal være verdt å se. Det ble igjen en flott tur, selv om vi aldri kom oss til den innsjøen. Vi fikk en morsom busstur i vill fart opp gjennom fjellpass på opptil 1500 meters høyde og vi fikk te kokt over åpen ild i en liten landsby på veien.











I Gömbe, hvor epledyrking er stort, vandret vi videre utover på landeveien og hilste på alle vi traff på vår vei, og da vi satt oss ned utenfor et hus for å nyte våre siste appelsiner – kom damen i huset ut med epler og druer til oss. Tilbake i Gömbe spiste vi nydelig lunsj på en liten restaurant hvor betjeningen nesten ikke klarte å ta øynene fra oss. Vi var riktignok de eneste turistene i Gömbe i går, men dog – det ER mye turister der i løpet av året, så vi synes nok det er rart at vi vekker så mye oppsikt. Der kunne vi drikke så mye te vi ville, før vi til slutt - med håndtrykk – tok avskjed for å rekke bussen tilbake til Kas.

Så ja, dere kan gjerne synes at vi er bortskjemte og utakknemlige, men i dag trenger vi en hviledag. ;-) Den skal tilbringes på en av de såkalte strendene i Kas by. Det betyr en bar/restaurant som ligger nede i havkanten og som har en badetrapp eller to ut i det turkise vannet. Vi får vel ta med dykkermasker i tilfelle det skulle dukke opp noen havskilpadder eller fine fisk eller noe annet vi har lyst til å se på.

8 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg følger med. Klem pappa

Anette sa...

Så bra, pappa - og tusen takk for kommentar. Det er veldig hyggelig å merke at vi har lesere. Klem :-)

Margrethe sa...

Sitter faktisk her med tårer i øyenene!! Så utrolig flott dere har det - og så bra at dere kommer så tett innpå befolkningene!

Stor savneklem fra bittelillesøster!

Anette sa...

Tusen takk for hyggelig kommentar, bittelillesøster. Nå er det bare litt over 5 uker til vi ses. Godklem ;-)

Ingeborg sa...

Veldig morsomt å følge dere på turen ;-)

Anette sa...

Tusen takk, Ingeborg! :-)

Anonym sa...

Merhaba amiga (amigos da)! Så fint at dere er begeistret for Tyrkia. Gleder meg til å se dere i Istanbul! Görüşürüz, Ingrid

Anette sa...

Tusen takk og like måte, Ingrid! Vi ses om noen dager! :-)