søndag 28. november 2010

Trans-Asia Express: Med tog fra Istanbul til Teheran

Her vil vi prøve å flette inn en del praktiske opplysninger av den typen vi selv har vært ute etter, slik at det kan være til nytte for andre som ønsker å legge ut på en tilsvarende tur. Mest av alt vil det allikevel være en beskrivelse av våre inntrykk og opplevelser underveis. :-)

Så er vi framme i Teheran etter over 70 timers reise med tog og båt.Første gang vi hørte om denne togruten var da den ble omtalt i radioprogrammet “Ut i verden” for noen år siden. Senere har vi hørt og lest mye pent om den andre steder, så da vi fikk anledning til å legge ut på en lang tur som dette, og Iran sto på listen over land vi ønsket å besøke, var det klart vi ville reise med tog. Toget går bare en gang i uka, så helt fra vi reiste hjemmefra har det vært med i planen at vi skulle nå dette toget 24. november.

Noe av det første vi gjorde da vi kom til Istanbul var å oppsøke en av jernbanestasjonene for å kjøpe billett. På forhånd hadde vi forsøkt å finne ut om det er mulig å få kjøpt billetten gjennom reisebyråer eller på jernbanestasjoner i andre byer i Tyrkia, men alt vi fant tydet på at det beste ville være å ordne dette i Istanbul. Vi kjøpte vår billett på en annen stasjon enn den vi skulle reise fra, fem dager før avreise. Prisen for den tre døgn lange reisen inklusive plass i liggevogn er ca 400 kroner. Ta med pass når du skal kjøpe billett.

Sent onsdag kveld startet reisen med en ferge over Bosporus til jernbanestasjonen Haydarpasa. Toget vårt sto klart en time før avgang, så vi kunne gå om bord med en gang. Vi hadde plass i en liggevogn, noe som betyr at kupeen har seter som kan slås ned og gjøres om til senger om natten. Det er selvsagt praktisk for lange reiser, men samtidig mangler det slike ting som en liten vask og ordentlig sengetøy. Vi fikk sengetøy utdelt av konduktøren, men glemte å be om ulltepper den første kvelden. Selv med vårt gode ullundertøy ble det litt kaldt etter hvert.

Kupeen vår hadde plass til fire, men den første natten hadde vi den for oss selv. Dagen etter, i Ankara og spesielt i Keyseri, ble det fullere i toget, og vi fikk selskap i kupeen av en ung iraner på vei hjem fra en ukes ferie i Tyrkia. Han er en særdeles vennlig og sivilisert person, og gjør på ingen måte skam på ryktet som de iranske turistmyndighetene ønsker å spre om sitt folk.

Stemningen om bord var hele tiden særdeles trivelig og det var fint å få en iraner i kupeen. Han snakker ikke så mye engelsk, men han husket stadig flere engelske ord og ville gjerne kommunisere. Han er en ivrig Bluetooth-bruker og ønsket å få med seg litt norsk musikk hjem. Dessverre har vi veldig lite musikk på mobilen, så detvar ikke stort vi kunne bidra med, men det er verdt å merke seg at Bluetooth og mobiltelefonier en utbredt teknologi i mindre utviklete land, og vi vil nok passe på å ha et lite utvalg av ting å dele på senere reiser.

Så vidt vi har skjønt var vi på det meste 9 vestlige turister om bord: fire italienere, to franskmenn og tre nordmenn. Ellers var det en og annen tyrker, men de aller fleste var iranere. Selv om det var en god og fin stemning om bord hele tiden, var det først da vi kom om bord i fergen over Tyrkias største innsjø Van, at det ble virkelig morsomt. På fergen oppholdt vi oss alle sammen i samme salong, og iranerne er både hyggelige seg imellom, og helt overstrømmende overfor oss utlendinger. De fleste snakker ikke så mye engelsk, men smil og nikk og fotografering og deling av frukt og dadler er også gode kommunikasjonsmåter. Underveis ble det både dans og musikk, og fyren i baren var tydeligvis morsom. Han solgte ikke bare te og sandwicher, men også varer som olivenolje, smør og et nugatti-lignende pålegg. Vi vet ikke om dette er varer som er bedre eller billigere i Tyrkia enn i Iran, men noe må det være for det ble handlet inn i store mengder.

På det tyrkiske toget fra Istanbul til Tatvan (hvor vi gikk om bord i fergen) var det en hyggelig restaurantvogn med ok mat og veldig sterkt øl (7.5%). Toalettene – ett av hver type – var ikke veldig delikate, men de ble i alle fall spylt på hver stasjon og hadde som regel toalettpapir. Toget og reisen var i det hele tatt ganske komfortabel og tiden om bord gikk fort med lesing, konversasjon og turer i restaurantvognen.

Etter at vi kom om bord i det iranske toget i Van, sent fredag kveld, ble reisen noe mer strevsom. For det første var kupeen alt for varm, og det ER slitsomt! For det andre var det passkontroller på begge sider av grensen, og spesielt den tyrkiske var lite brukervennlig, om man kan bruke et sånt ord. Vi kom til grensen ved 2-tiden om natten, tyrkisk tid, og da måtte alle passasjerene ut av de glovarme vognene og inn i en kald ventehall hvor vi måtte stille oss i kø for å få kontrollert passene våre. Vi vet ikke om denne måten å gjøre det på skyldes latskap eller om det er uttrykk for et ekstremt kontrollbehov i denne delen av Tyrkia (Kurdistan), men vi tror ikke dette ville skjedd ved en av Tyrkias vestlige grenser. Det tok jo sin tid før toget kunne kjøre videre, og så varte det ikke lenge før neste stopp. Iranerne var heldigvis ikke like barbariske. De samlet bare inn passene våre, og delte dem ut igjen da vi kom til neste stasjon, men vi ble jo forstyrret hele tiden. Først klokken 8 om morgenen, etter at vi hadde fått tilbake passene våre, fikk vi fred til å sove noen timer. I 11-tiden ankom vi Tabriz, og da var det tollkontroll. Det var ikke så omfattende, men en av italienerne som vi deler kupe med (vi måtte dele med et annet par – ikke med en enslig mann – da vi kom på det iranske toget), måtte åpne sekken sin.

Etter tollkontrollen skjedde det ikke så mye, men toget ble stående og etter en stund fikk vi vite at toget ville få et to timers opphold. Vi syntes jo det var rart ettersom toget allerede var ganske mange timer forsinket, men benyttet anledningen til en liten frokost på stasjonen. Fra Tabriz tar det ca 12 timer til Teheran, og inkludert et 20 minutters bønnestopp i Meyaneh ble vi til slutt 7 timer forsinket. Vi ankom dermed Teheran ca kl. 01.30 i natt, hvor vi fant en taxi som etter mye om og men fant fram til Escan hotell (hvor vi nå nyter en komfort vi ikke har opplevd på ganske mange uker).

For å avslutte med noen detaljer om det iranske toget så er doene av iransk type, noe som medfører god lårgymnastikk, særlig hvis man skulle komme til å være litt obstripert. Dopapir finnes selvsagt ikke, men det er nok av vann. Lakenene vi fikk utdelt er en type metervare innsatt med en form for stivelse som gjør at de absolutt ikke vil ligge i ro på sengen. Restaurantvognen var ok, men stemningen var ikke helt på høyde med den i det tyrkiske toget.

Hvis vi skal gi noen råd om hva man bør ha med på en reise som dette, så vil vi spesielt anbefale et håndkle og kanskje en vaskeklut, samt dopapir. I tillegg hadde det sikkert vært deilig med sin egen lakenpose, men det går jo greit uten. Behovet for å ta med egen mat er vi mindre sikre på. Selv om maten ikke er verdens beste, så klarer man seg vel godt i noen få dager. Da toget ble forsinket i Iran fikk vi også utdelt noe mat (tunfiskbokser og brød).

Og om vi vil anbefale reisen for andre? Definitivt ja, for den som er villig til å ta tingene som de kommer. Vi har truffet utrolig mange hyggelige mennesker på turen, og har åpne invitasjoner til nye venner i flere iranske byer – noe det er godt mulig vi vil benytte oss av. Det å ankomme et så fremmed land som Iran på denne måten er egentlig ganske genialt, for dette er virkelig en annen verden. Da er det godt å vite at folket som bor her er vennlige, inviterende, nysgjerrige og veldig glade for å få oss på besøk. Av samme grunn mener vi at reisen absolutt bør gjøres i denne retningen, fra vest mot øst.

En ting vi ikke har skrevet om er alle de forskjellige landskapene vi har reist gjennom, men vi har 45 minutter "råfilm" på kameraet, og skal så snart som mulig sette sammen noen godbiter til en liten film som vi vil legge ut på Youtube - hvis vi har tilgang til Youtube da. Det ser ut som om Flickr og Facebook er stengt, så det er ikke godt å si.

7 kommentarer:

Anonym sa...

Dette hørtes veldig spennende ut! Sikkert ganske slitsomt og utrolig fremmed! Flott at iranerne dere møter er så hyggelige! Nå håper jeg dere får noen forholdsvis rolige dager på det fine hotellet i Teheran og riktig får slappet av etter det jeg forstår må ha vært en utfordring av de sjeldne, men desto mer enn opplevelse man aldri glemmer! God klem og sov godt! Mamma/svigers

Margrethe sa...

Så spennende!!!
Følger dere.

God klem fra Vintervolda - klare for desember!!

Anette sa...

Tusen takk for hyggelige kommentarer. :-)

Unknown sa...

Hei! Kom over bloggen deres, jeg er selv i ferd med å planlegge en tur fra Istanbul til Tehran med tog sammen med en kamerat. Takk for interessant lesestoff. :)

Anette sa...

Det var hyggelig å høre, Even. God tur til Istanbul og Iran! :-)

stein sa...

Da dere skulle fra Tyrkia til Teheran med tog,måtte dere søke visum til Iran i forkant eller korleis ordnet dere dette.
med hilsen stein

Anette sa...

Sent svar, men her er det: Vi måtte søke visum i forkant. Det skal visst være mulig å få visum ved ankomst flyplassen i Teheran, men ikke når man kommer med tog. For å få visum måtte vi ha en "invitasjon" - i praksis en bekreftelse på hotellreservasjon. Vi anbefaler gjerne Escan hotell http://www.escanhotel.com/global/index.php?lang=en. Det var ikke billig, men de sendte oss en rask bekreftelse og det var utrolig deilig med et komfortabelt hotell etter tre døgn på toget. God tur!