lørdag 20. november 2010

Izmir, busser og litt mer om høytiden Kurban Bayrami

Så er vi fremme i Istanbul og Kurban Bayrami er overstått. Høytiden har vi først og fremst merket ved at det har vært mye trafikk på veiene og massevis av folk ute i gatene. Det fikk vi erfare både i Izmir og her i Istanbul og ikke minst da vi kom hit med buss for to dager siden.
Men først litt om våre opplevelser i Izmir.


Izmir er Tyrkias tredje største by, og ikke av dem som får best omtale i guidebøkene. Grunnen til at vi reiste dit var først og fremst at vi ville til Efesos. Vi kunne ha slått oss til i Selcuk (byen der Efesos ligger), men vi fant ut at reisen videre til Istanbul ville bli mye enklere hvis vi bodde i Izmir, fordi vi da ville slippe å bytte buss.

Vi tok derfor en buss fra Kas til Izmir på mandag. Turen tok åtte timer, og som det er vanlig i Tyrkia, ligger otogaren (busstasjonen) i Izmir i utkanten av byen. I store byer kan det bety at det er ganske langt til sentrum, men å reise i Tyrkia er sjelden komplisert, og en bussbillett til en stor by inkluderer “servis-busser”, mindre busser som frakter passasjerene fra otogaren og videre inn til sentrum. Det er et fleksibelt system fordi du da kan bli satt av i nærheten av der du skal, eller ved et knutepunkt hvor du kan få tak i en taxi, trikk eller hva du behøver for å komme deg helt fram.

Så vi ankom Izmir mandag kveld og bodde tre netter på et hotell som lå midt i byen. I tillegg til en dagstur til Efesos, fikk vi en hel dag i Izmir og det ble en veldig fin dag. På grunn av Kurban Bayrami var vi forberedt på at mye kunne være stengt og at det ville være litt som første påskedag i Oslo, men heldigvis tok vi feil. Etter en stille, ganske førstepåskedagsaktig morgen, utviklet dagen seg til å ligne mye mer på 17. mai.

Egentlig bedrev vi ikke så veldig mye sightseeing i Izmir. Bortsett fra korte besøk i den romerske agoraen og det etnografiske museet, brukte vi dagen på å være på fine steder hvor det etter hvert ble mer og mer folksomt. Det begynte med at vi fant fram til “Asensör” som ligger i den gamle jødiske bydelen. Denne bydelen ligger i en bratt bakke og “Asensör” er rett og slett en heis som går fra gaten nede i byen opp til gatene som ligger høyere oppe. Heisen ble bygget i 1907 og finansiert av en rik, jødisk filantrop som ønsket å hjelpe de gamle menneskene som bodde i høyden, slik at de slapp å gå de bratte og tunge trappene. Heisen brukes nok fortsatt av folk som bor i høyden, men er i tillegg et populært utfluktsmål. På toppen ligger det en nydelig kafe og restaurant og det er selvsagt en fantastisk utsikt over byen og Middelhavet.

Etter besøket i høyden ruslet vi ned igjen til byen og oppover strand- promenaden. Hele veien var det fullt av gateselgere og fiskere og alle slags folk som tilbragte fridagen utendørs. Også restauranter og kafeer var selvfølgelig fulle av folk, og vi bestemte oss for å returnere til fiskerestauranten Deniz om kvelden. Det skal være en av Izmirs aller beste restauranter.

Klokken åtte om kvelden ankom vi restauranten og vi var heldige som fikk bord selv om vi ikke hadde reservert. Vi ble tiltalt på tyrkisk, og tok det som et tegn på at vi – i våre beste klær- ikke skilte oss nevneverdig ut fra Izmirs overklasse. :-) Og vi kan ikke skryte nok av denne restauranten. Maten var fantastisk god – alt fra oliven og salat til den grillete fisken og deres prisbelønnete kalamaris, var både særdeles smakfullt og nydelig anrettet. Vi drakk en virkelig god flaske tyrkisk vin og kom etter hvert i snakk med familien på nabobordet. De var fra Istanbul, og reiste på ferie til småbyen Izmir (3 mill.) for å slippe litt unna storbyen. De fortalte at de elsker Izmir, og etter å ha kommet til Istanbul med sine 15-25 millioner innbyggere, kan vi godt forstå at Izmir kan oppleves som en småby for den som bor her. Da familien på nabobordet fikk sin hovedrett, fulgte vi ivrige med. Den flamberte, saltbakte havabboren så virkelig god ut! Så vi tok bilder og diskuterte tilberedelsesmetoder, og ikke lenge etter dukket kelnerne opp med rene tallerkener til oss, slik at vi også fikk en smakebit. Det ble på alle måter en svært vellykket kveld.

Dagen etter satte vi oss på bussen igjen, og denne gangen hadde vi valgt det vi tror er Tyrkias aller beste busseselskap, Varan. Det var meget komfortabelt. Ikke bare fikk vi bedre beinplass og klimaanlegg, men vi slapp også unna den digre otogaren og stoppene var færre og mer effektive enn på bussen til Izmir. Det var i grunnen bra, for det ble en lang tur pga den voldsomme trafikken inn mot Istanbul. Det tok faktisk to timer fra vi stoppet på den første stasjonen i utkanten av Istanbul til vi ankom Tulip Guest House hvor vår venninne Kari ventet på oss.

Og nå har vi vært her i to dager. Foreløpig har vi orientert oss i byen, vært en tur over på Asia-siden og ruslet omkring i Europa. Vi har besøkt Ingrid, Karis datter, som bor her i byen mens hun lærer seg tyrkisk, og vi har hatt et par hyggelige middager med Kari og Ingrid.

De neste dagene venter Hagia Sophia, den blå moské og alt det andre, men det får vi skrive mer om senere.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Morsomt og informativt om Izmir og Istanbul! Spennende å høre om dere får tid til en tur til Büyükada! Og hvordan det var å komme inn i Aghia Sofia! Den ser jo flott ut utenfra. Mamma/Svigers

Anette sa...

Det kommer nok et innlegg om Istanbul snart. ;-)