Tog gjennom Balkan - før og nå

Så er reisens hittil lengste togtur, Beograd-Thessaloniki, tilbakelagt. I de gamle Interrail-dagene gikk det tyske "Akropolis-ekspress" på denne strekningen. Det var et tog som startet i München og endte opp i Athen to døgn senere. Det var en lang reise, men de tyske togene var bra og det var hyggelig ombord. Det var jo den måten unge mennesker reiste til Hellas på den gangen. Reisen var imidlertid regnet som slitsomt, og mange tok turen gjennom Italia istedet.

I dag går det to tog pr dag: Det ene tar hele dagen (15 timer), det andre er et nattog som kommer fram omtrent ved lunsjtider. Vi vurderte nattog, men tenkte at det kunne være fint å se litt også. På www.db.de (og oppslaget på jernbanestasjonen) så vi dessuten at toget både skulle ha 1. klassevogn og restaurantvogn, så vi tenkte at vi skulle unne oss litt komfort på denne lange reisen - vi er tross alt voksne folk!!

Da vi kjøpt billett fikk vi imidlertid vite at det ikke var noen 1. klasse på dette toget. Hva vi tenkte? Ja, kanskje var alle vognene så bra at man ikke behøvde 1. klasse? Eller kanskje det var veldig lite folk på toget? Vi kunne jo ikke utelukke at forholdene hadde bedret seg på disse trakter også.

Klokken 7.45 - en kald og våt morgen i Beograd - steg vi iallefall ombord, og måtte velge mellom de to vognene som skulle helt til Thessaloniki: En utrangert 1.klassevogn med kupeer, der mørke menn bredte seg snorkende ut over flere seter - eller en nesten tom, men litt kald og mørk 2. klassevogn uten kupeer. Vi valgte den åpne vognen, hvor det var mye plass.

Toget forlot stasjonen presist, men kjørte ikke mer enn et par kilometer i gangfart før det stoppet helt. Og så sto vi der. En times tid! Omsider hørte vi et dunk i andre enden, og så rygget vi like langsomt tilbake til stasjonen. Da vi endelig kom oss av gårde var vi 1 1/2 time forsinket, og selvsagt helt uten kunnskap om hva som var årsaken til dette.

I den greske 2. klassevognen ble det veldig kaldt etterhvert. Et vindu hadde en åpning som ikke lot seg lukke, og vognen manglet strøm. Så etter noen timer, etter at vi hadde kledd på oss både ull-stillongs og våre tykkeste ullgensere, og forsøkt å tette vindussprekken med en gardin som ble våtere og våtere og etterhvert begynte å lede vannet inn i kupeen, måtte vi bite i det sure eplet og insistere på plass i en i overkant oppvarmet og parfymert kupe der to menn absolutt ikke ønsket oss velkommen.

Slik gikk turen gjennom Serbia, og ikke før vi nærmet oss FYROM (Makedonia) begynte det å bli bedre plass, og til slutt fikk vi kupeen for oss selv. Det var ikke mye vi fikk sett av Makedonia før det ble mørkt, men vi syntes nok det virket noe mindre "slitent" enn Serbia, og så var det påfallende med minareter i alle landsbyene vi passerte.

Når det gjelder bespisningen ombord, så var det selvsagt ingen restaurantvogn, men vi er heldigvis ikke født i går så vi hadde da med litt nødproviant.

Og til slutt, hvis noen lurer, så hadde vi et par fine dager i Beograd. Byen er kanskje ikke umiddelbart veldig attraktiv, men den har sin egen sjarm. Det kryr av barer og kafeer, og det må være et utrolig uteliv her i den lyse årstiden.