tirsdag 5. april 2011

Inn i Kina – det ville Østen



Yunnan er en stor provins som ligger lengst sørvest i Kina. Den er kjent for sin vakre natur med alt fra høyfjell til regnskoger, og er blant Kinas mest populære turistdestinasjoner – i alle fall for kinesiske turister. I tillegg bor mer enn halvparten av alle Kinas minoritetsfolk her.
Da vi reiste inn i Kina for noen dager siden, var det mye som var usikkert, ikke visste vi hvor langt det var fra grensen til nærmeste busstasjon, ikke når bussene gikk, ikke hvor lang tid det ville ta å komme dit vi ville og ikke hadde vi klart å få til noen hotellreservasjon heller. Jan har vært i Kina før, men vi to andre er førstegangsbesøkende med en klar forventning om Kina som noe “fremmed”. En effektiv, men lite imøtekommende behandling på Folkerepublikkens visakontor i Oslo, var med på å styrke denne følelsen (dette var kort tid etter utdelingen av Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo).
Vi ble derfor både overrasket og glade over hvor greit det hele gikk. Vi ankom grensen i taxi fra Sapa (ca 40 km) og kom oss raskt gjennom den vietnamesiske kontrollen. Derfra spaserte vi et par hundre meter på en bred, asfaltert bro over til den kinesiske ankomsthallen hvor vi ble mottatt av vennlige, engelsktalende grensevakter. Passkontrollen var noe av det mest moderne vi har sett, med automatisk utskrift av innreisekort. Det eneste vi måtte fylle inn manuelt var hvor vi hadde tenkt oss og hvilke flight vi kom med. På det siste skulle vi skrive “On foot”, fikk vi vite.
Vi fikk gå urørte gjennom tollen og plutselig sto vi på en trapp og så utover den kinesiske byen Hekou. Det er ikke ofte vi har opplevd en grensekontroll som ligger så midt i byen som denne.
Vårt første reisemål i Kina var Yuanyang, et område som ikke har stått på turistkartet i mer enn 15 år, da en franskmann publiserte sine bilder av de fantastiske risterrasene der. I dag er stedet listet i Lonely Planet som et av høydepunktene på en reise i Yunnan, og vi syntes det kunne passe med et stopp på vei mot provinshovedstaden Kunming.
Ved hjelp av Google translate og hjelpsomme kinesere fant vi både minibank og busstasjon, og før vi visste ordet av det satt vi som eneste passasjerer på en skranglete liten buss på vei til Xinjie, den gamle byen i Yuanyang. Om det er bare flaks at bussen skulle gå akkurat da vi hadde kjøpt billett, eller om den ventet på oss fordi det var en “turistbuss” er vi ikke sikre på, men vi har kanskje en mistanke om det siste.
Etter noen dager i Kina er nok kontrasten mellom gammelt og nytt noe av det mest slående, og veien til Yuanyang var ikke noe unntak. Først et stykke på smale veier i frodig landskap med bambus-, gummi- og banantrær. Så bar det ut på en splitter ny motorvei med kilometerlange broer og tunneler (langt mer imponerende enn E18 gjennom Vestfold), før vi igjen kjørte inn på smale og humpete veier. Etter en del timer startet stigningen opp mot Xinjie, som ligger på ca 1700 m.o.h., og da vi omsider (etter 7 timer) kjørte inn i den lille byen (220.000 innb.) skal vi ikke legge skjul på at et par av oss fikk et mildt kultursjokk: Slitent, fattig og veldig fargerikt. De aller fleste innbyggerne i dette området er Hani- eller Yi-folk, og spesielt Yi-folkets klær er iøyenfallende med sine flotte broderier.
Vi ankom en travel lørdagsettermiddag og var heldige som fikk rom på et av byens to store hoteller. Vi var også heldige som traff den driftige “Miss Tay” – en av byens få engelsktalende. Hun fungerte både som guide og tolk for oss og mange andre. Som sagt var første møte med Xinjie både overraskende og lett sjokkerende. Bygge- og anleggsaktiviteten i området er enorm (som så mange steder i Kina *), og en fullstendig oppgravd hovedgate forsterker bare inntrykket av skitt og møkk, men det er rart hvordan det hjelper å treffe hyggelige mennesker. Ettersom vestlige turister fortsatt er i mindretall, virker lokalbefolkningen noe sky og tilbakeholden og veldig annerledes enn de pågående kvinnene i Sapa. Antakelig synes de at vi er like eksotiske som det vi synes at de er.
Minoritetsfolkene i Yuanyang er en attraksjon i seg selv, men hovedattraksjonen er som nevnt risterrassene. I denne høyden får man ikke mer enn en avling ris i året, men der det er mulig dyrkes det andre ting (grønnsaker, soyabønner og mais) i terrassene resten av året. I de bratteste skråningene blir det for tungt å frakte avlingen ut, og disse terrassene blir derfor satt under vann når de ikke brukes til risdyrking, og de ligger da som speil i landskapet. Spesielt ved soloppgang og solnedgang er dette ubeskrivelig vakkert. Med sjåfør og guide fikk vi sett begge deler fra de rette utsiktsanleggene, hvor vi sammen med hundrevis av andre turister fikk tatt hundrevis av bilder.
Etter to dager i Yuanyang satte vi oss på bussen igjen. Nedover fjellet mot motorveien kunne vi igjen observere menneskene. Man blir ganske ydmyk av å se hvordan de sliter: De går og går, og de bærer og bærer – og mye arbeid, både på jordene og anleggene utføres manuelt. Kvinner og menn som bærer bøtter med mørtel eller som står i åkeren og luker. Vi så det i Vietnam, men i enda større grad her i Kina.
Etter 7 nye timer på bussen kom vi fram til storbyen Kunming – en totalt annerledes verden. Her bor vi på et hyggelig og komfortabelt ungdomsherberge, men det får vi skrive mer om siden.

Hvis dette innlegget kommer på trykk, kan vi takke Eirik for det. Blogspot ser nemlig ut til å være sperret her i Kina (som så mye annet).

*Kina forbruker for tiden rundt halvparten av verdens betong

3 kommentarer:

Margrethe sa...

Sitter her med tårer i øyene - dette er bare helt fantastisk! Så spennende og annerledes!!

Høres ut som dere har en fantastisk tur alle tre.

Og takk for at Eirikneføen min har lagt ut innlegget ;)

God klem fra Margrethe

Lene sa...

Høres helt utrolig ut.
Sitter å bare venter på fortsettelsen jeg :)
Kos dere videre!
Klem Lene

Anonym sa...

Håper dere har en fin reise i Kina. Vi har lest litt om hvordan dere har det nå. Vi vil gjerne lese mer en annen dag. Håper Eirik fortsatt kan hjelpe :)
Hilsen Aleksander og Elisabeth