tirsdag 8. februar 2011

Ut i naturen - Chiang Dao

Etter å ha tilbrakt nesten en uke i Chiang Mai, hvor vi i tillegg til det vi har skrevet om tidligere også fikk med oss blomstertog og lørdagsmarked, var det på tide å komme seg ut på landet, og i Lonely Planet hadde vi funnet ut at Chiang Dao kunne være et passelig sted for oss. Det er ikke mer enn 1 1/2 time med buss fra Chiang Mai til Chiang Dao, og det var greit å gjøre erfaring med en thailandsk lokalbuss på en såpass kort strekning. Det var ingenting galt med bussen, men der man på europeiske busser har to seter på hver side av midtgangen er det to + tre seter her. Og det blir unektelig trangt for en middels europeisk rompe på et sånt sete. Den gamle munken som satt ved siden av oss, gjorde det også klart at han absolutt ikke ville ha en kvinne ved sin side og det kan man jo skjønne, for sjelden har vi sittet mer "lår i lår" med folk.

Fra den lille byen Chiang Dao gikk ferden med taxi de siste 7 kilometrene inn til Chiang Dao Nest, som nok må sies å være turistsenteret her på stedet. De kaller det et mini-resort, og det er noe i det. Når man først har kommet seg inn hit, så blir det nok helst til at man holder seg til redet sitt - eller redene. Det finnes nemlig to nest: Chiang Dao Nest 1 og Chiang Dao Nest 2.Vi bor på toer'n og det er virkelig et idyllisk sted. I en tropisk hage ligger det 7 små, men komfortable hytter, i tillegg til hovedhuset hvor det er en restaurant. Her på toer'n serveres det thaimat i restauranten og på ener'n er det vestlig mat. Den første kvelden tok vi med oss lommelykten og gikk de 700 metrene til ener'n for å spise noe annet enn asiatisk mat, men vi kom raskt fram til at i Asia er det best med asiatisk mat, og at vi kan spise biff og svinefilet når vi kommer hjem.

Eierne av redene (en thailandsk dame og hennes engelske mann) har tydeligvis funnet ut at det er en bra forretningsmodell å tilby rimelig overnatting (vi betaler 160 kr pr natt) og heller ta mye for maten. For det gjør de; dette er desidert den dyreste maten vi har spist i Thailand.

Men Chiang Dao nest tilbyr ikke bare mat og seng. De arrangerer selvsagt også turer i området, og vi valgte en av få som ikke inkluderer overnatting. Vi vil gjerne ut på tur, men iallefall Anette er helt klar på at landsbyovernatting ikke er noe "must".

Så i går fikk vi endelig oppleve "trekking". Sammen med tre amerikanere - alle en del yngre enn oss - ble vi fraktet inn i nasjonalparken og oppover i fjellet. Etter en drøy mil stanset bilen og der i veikanten ventet vår guide. I et eplegrønt skjørt og plastsandaler viste han oss veien nedover til landsbyen sin. Der fikk vi med oss en guide til, men ingen av dem snakket engelsk så utover at de viste oss veien, var det ikke så mye informasjon å få.

Det ble en fin, men relativt krevende tur. Først gikk turen til en grotte, hvor Anette snudde da hun etter noen få meter skjønte at det ikke bare var snakk om å krype gjennom en trang grotte, men i tillegg å skulle klatre i stiger - inne i grotten. Det får holde å skulle takle én fobi av gangen! Etter 45 minutter kom resten av gjengen ut igjen. De var godt fornøyde og glade for at de hadde hatt på seg hjelmer. Bare en av dem hadde tatt synlig skade av turen (En liten skrape i pannen på en av amerikanerne). Grotten var fasinerende, med store haller og trange ganger. Det var både stalaktitter og stalagmitter, noen av dem hule og med fin lyd når man slo på dem.

Etter grotteopplevelsen gikk vi tilbake til landsbyen for å spise lunsj (medbrakt fra redet), og deretter startet den virkelige jungelopplevelsen. Målet for etappen var en foss, og for å komme dit gikk vi oppover langs en elv som måtte krysses via steiner og stokker på utallige steder. Her fikk vi prøvd både klatre- og balanseferdighetene våre.

Senere gikk turen på bratte stier og veier, under stekende sol og gjennom skyggefull jungel. Da vi ut på ettermiddagen kom fram til landsbyen hvor vi skulle hentes, var alle sammen særdeles fornøyde med dagen. På en terrasse med utsikt over Chiang Dao-fjellet (samme h.o.h. som Galdhøpiggen omtrent), kunne vi nyte en flaske vann (som det hadde vært litt lite av underveis) og gratulere hverandre med innsatsen.

Tilbake i redet smakte det særdeles godt med en dusj og en kald øl, og da det ble middagstid følte vi oss tøffe nok til å bestille maten vår "farang-hot" (utlendingssterk). Det var kanskje litt i tøffeste laget. Anette orket ikke å spise noe særlig av den, mens Jans mage har protestert en del og er medvirkende til at vi foreløpig ikke har andre planer for dagen enn å holde oss ved redet.

1 kommentar:

Anonym sa...

Rene Indiana Jones eksepedisjonen, spør du meg! Æ e imponert! Plei magene deres og nyt tiden i Redet :) Og jeg bare fortsetter å glede meg til kulinariske matopplevelser i Gydas vei! Thaimat er jo bare det beste av alt!! Klæm fra ho Jorid