Vår i Kunming

Kunming er provinshovedstad og største by i Yunnan. Den har omtrent 6 millioner innbyggere og ligger på nesten 1900 m.o.h. Byen har et behagelig klima året rundt, og nå for tiden betyr det døgntemperatur på mellom 13 og 26 grader og at vi har pakket bort ullstillongsen igjen.

Vi bor på Camellia Youth Hostel hvor vi har et stort rom, trådløst nettverk, hyggelige fellesrom både ute og inne, vaskeri og kafe. Her føler vi oss hjemme og slapper godt av. Det er i det hele tatt lett å føle seg hjemme i Kunming. Det er en usedvanlig ren og pen og moderne by, og som vi skrev i forrige innlegg: En helt annen verden enn Yuanyang. Her er gatene brede og kantet med trær og blomster. Trafikklysene (og trafikkpolitiet) er tallrike, og hvis vi vil kan vi bruke buss for å komme oss omkring. De er nemlig godt merket og ikke fullere enn at vi som oftest har fått sitteplass, i alle fall utenom rushtiden. Hvis vi velger taxi i stedet for buss er det heller ikke noe problem – de er mange og billige for oss nordmenn. Så langt har Kina vist seg å være mye billigere enn vi hadde trodd. Vi har ikke bodd så rimelig noe annet sted på reisen vår. Det eneste vi har betalt mye for er importert vin, og det har vi bare kjøpt en gang – i går kveld da vi hadde avskjedsmiddag for mamma Lise. I dag satte hun seg på flyet til Beijing og vi håper hun får noen fine dager der før hun reiser hjem til Norge. Det blir nok godt å få slappe litt av etter tretten dager på farten med oss.

Kunming har kanskje ikke de store turistattraksjonene, men det har ikke vært vanskelig å få dagene her til å gå. Vi har besøkt et par museer og et gammelt tempel, vi har vært på fuglemarkedet og i parken som ligger i, og rundt den grønne sjøen midt i byen. Her finnes det tehus hvor pensjonistene tilbringer dagen med ulike spill. I Kina er det ikke nødvendig å betale masse for å sitte på et tehus. En kopp med teblader, som riktignok koster en tier, fylles opp med nytt vann etter hvert som den drikkes, og kan dermed vare i mange timer. Medbragt mat og termos ser også ut til å være akseptert på en del steder.

Som nevnt er Kunming en veldig ren og pen by, og det er flere ting som tyder på at det satses på miljø. Et godt kollektivtilbud er en ting, en annen er at både mopeder og motorsykler ser ut til å være elektriske. Her på Camellia har man også en grønn profil: Rene håndklær bare hver tredje dag, renset drikkevann fra springen og bøtter til å gjenbruke badevann som skyllevann i do bl.a.

Det mest problematiske i Kina så langt er naturligvis språket, for det er ikke mange som snakker engelsk. Taxisjåføren vi brukte i morges visste ikke engang hva Airport var, men ved hjelp av guidebok og tegn kom vi oss dit vi skulle. Guideboken har heldigvis stedsnavn og adresser skrevet med kinesiske tegn i tillegg til de latinske og er mer uunnværlig her enn i de andre landene vi har vært i. Folk virker heller ikke så umiddelbart hjelpsomme som i mange andre land. Det har nok mest med språket og isolasjon fra resten av verden å gjøre. Vi har selvsagt møtt unntak, og det er da folk som snakker riktig godt engelsk.

Andre ting å skrive hjem om er kanskje maten og doene. Maten er som regel veldig god og nylaget, om enn fetere enn vi hadde ventet, i alle fall her i Yunnan. Noen av oss synes kanskje det er litt vanskelig at råvarene ofte hakkes med øks mer enn de renskjæres, og at det blir litt slitsomt å skulle plukke alle slags uspiseligheter ut av maten (dette handler mest om kyllingbein). At maten spises med pinner og ikke hender, er en god ting – særlig med tanke på (den manglende) dohygienen. Ikke det at det er møkkete alle steder, men det er sjelden dopapir tilgjengelig og kinesere har tydeligvis ingen tradisjon for å bruke vann slik de gjør andre steder i Asia. Det mest urovekkende er allikevel mangelen på såpe, og i en god del tilfeller også vann til å vaske seg med etter besøket. At det ofte ikke er dører foran avtredene må vi bare venne oss til. Det er vel noe de har funnet på for at folk skal være raske og ikke bruke toalettene til ureglementerte aktiviteter.