Saigon - midt i trafikken

Hvis det er én ting vi kommer til å huske fra Saigon, så må det være trafikken. Nå i ettermiddagsrushet er det helt vilt! Heldigvis er det mest motorsykler, noe som hjelper både i forhold til eksos og fremkommelighet. Det er enklere å forsere en armada av motorsykler enn av biler, men lett er det ikke. Særlig ikke når de også tar fortauene i bruk.

Vi kom hit sent søndag kveld etter en lang dags reise fra Kep i Kambodsja. På vei gjennom det vakre Mekongdeltaet måtte vi krysse to av Mekongs utløp. Først måtte vi over Hau Giang (Nedre Mekong) med ferge, og senere krysset vi Tien Giang (Øvre Mekong) via en stor bro. Sammenliknet med Kambodsja, hvor vi reiste gjennom skikkelig bondeland, gikk reisen i Vietnam gjennom kontinuerlig befolkede områder. Dette kan skyldes at veiene er lagt langs kanalene, men det har sikkert også noe å gjøre med at Vietnam er mer enn tre ganger så tett befolket som Kambodsja (og 17 ganger så tett som Norge).

Men så kom vi altså hit, og det er Saigon byen heter. Vi har ennå ikke hørt noen kalle den for Thành Phố Hồ Chí Minh (Ho Chi Minh byen), som er dens offisielle navn. Dette er Vietnams største by, og selv om det ikke er landets hovedstad så er den dets økonomiske sentrum og det virker som om kapitalismen er dominerende her. Saigon er også Vietnams kulinariske hovedstad, og vi kan skrive under på at det er mye god mat å få. Vi har spist nydelig mat, spesielt supper, både fra gateboder og på fine restauranter.

I dag har vi vært på sightseeing i byen. Først besøkte vi det som nå heter Gjenforeningspalasset og som har en sentral plass i Vietnams historie. Det var her Vietnamkrigen ble avsluttet da presidentpalasset ble inntatt av FNL og de nordvietnamesiske stridsvognene i 1975. Vi har også vært i Krigsminnemuseet med sine sterke bilder av krigens grusomme konsekvenser.


Dessuten har vi ruslet i det gamle franske kolonistrøket som er en god blanding av ny og gammel arkitektur, og vi har latt oss friste til en tur med cyklo gjennom gatene. Det føles kanskje ikke helt bra å la andre slite for at vi skal slippe å gå, men vi trøster oss med at de som tråkket oss rundt neppe ville ha det bedre om vi ikke benyttet oss av tjenestene deres.