Kep og Koh Tonsay - og så til Vietnam

Kep er en liten by med mye lenger tradisjon som turistmål enn Sihanoukville. Det var her Kambodsjas rike og mektige foretrakk å tilbringe sine ferier, og det er fortsatt et attraktivt reisemål, veldig vakkert og fredelig. Det er vanskelig å finne noe sentrum i Kep, og det var litt dumt da det viste seg at det var blitt en dobbeltbooking på det hotellet vi hadde valgt. Det finnes et bra utvalg hoteller i Kep, i alle prisklasser, men uten verken nett eller guidebok ble det vanskelig å orientere seg. Vi tok derfor til takke med et enkelt rom rett ved stranden, og det viste seg å være komfortabelt nok.

Stranden i Kep er forresten ikke store saken og det er ikke den som trekker feriegjestene dit. Byens største attraksjon er krabber og annen superfersk sjømat. Dessuten er det enkelt å ta seg ut til flere små tropeøyer. Den største av øyene utenfor Kep heter Koh Tonsay, eller Rabbit island, og i går tok vi den "obligatoriske" turen dit. Bortsett fra at det ikke var så gode forhold for snorkling som vi hadde håpet, ble det en deilig dag på stranden. Det er ikke akkurat noen øde øy. Det finnes flere restauranter og også bungalower man kan overnatte i, men forholdene er enkle og det så ikke ut til å være elektrisitet på øya. En annen ting som mangler helt er fattige selgere, og det gjør helt klart noe med atmosfæren.

Men vi må skrive litt mer om krabbene. Kep er altså kjent for sine krabber og sitt krabbemarked. Vi fikk ikke sett krabbemarkedet om dagen, men begge kveldene vi var i Kep gikk vi dit for å spise middag. I sjøkanten ligger det fiskeboder og restauranter tett i tett, og selv om menyen inneholder all slags sjømat og også litt kjøtt, så er det først og fremst krabber som gjelder. De serveres på mange ulike måter, men vår favoritt er nok den i peppersaus. Kanskje ikke så rart når pepperet fra Kampot-provinsen er kjent som noe av det beste i hele verden. Vi prøvde både grønn og sort peppersaus, og synes nok den med de store grønne pepperklasene var aller best. Stekt ris med krabbekjøtt er forresten heller ikke så verst.


Vi kunne gjerne blitt lenger i Kep, men vi har en avtale i Hanoi om 11 dager så hvis vi skal få litt tid i Vietnam så må vi reise videre. Av samme grunn ønsket vi å reise direkte til Ho Chi Minh byen, og da reisebyråene i Kep reklamerte med at de kunne arrangere transport som kunne frakte oss dit på 9 timer, i en VIP-buss, takket vi ja. Det tok selvsagt mer enn 9 timer - nærmere 14 ble det vel til slutt. Turen fra Kep til grensen gikk i minibuss på smale veier gjennom vakker landsbygd. Grensepasseringen gikk greit, selv om et par ekstra dollar måtte bytte eier for å få det hele til å gå så smidig som mulig. Det mest minneverdige var epidemikontrollen i Vietnam. Der var det en mann som ga oss et skjema hvor vi skulle krysse av for om vi selv eller noen vi har vært i kontakt med skal ha hostet, blødd, hatt feber osv. de siste 13 dagene. Han viste oss at vi burde krysse av for NEI i alle boksene, og så tok han tempen på oss.

Fra grensen gikk ferden i taxi til Ha Tien hvor vi måtte vente i nærmere to timer på en minibuss som fraktet oss de første to timene til Rach Gia. Der kom vi omsider ombord i en stor og komfortabel buss. I ettertid lurer vi på om det hadde vært bedre å bare reise på egenhånd og ordne med taxi og buss underveis, men det er vanskelig å vite ettersom den ruten vi tok nødvendigvis involverer flere transportmidler. Det viktigste er kanskje å være forberedt på at ting ikke akkurat er som lovet.

Vel fremme i Ho Chi Minh-byen (eller Saigon som de fleste fortsatt kaller byen), gikk det iallefall greit. Drosjen hadde både taxameter og en lesekyndig sjåfør, så vi kom raskt fram til vårt hyggelige hotell. Her har vi et fint rom og raskt internett, men Facebook-tilgang har vi ikke. Vi får se om vi kan finne en løsning på det etterhvert.