fredag 18. mars 2011

Hoi An


Så har vi tatt et langt sprang nordover og jammen føles det ikke som vi har kommet et stykke østover også. Her i Vietnam finner vi alt av det vi gjerne forbinder med “Østen”: Rismarker, vannbøfler, kone-formete stråhatter, kinesiske lykter og sykkeldrosjer. Dette er blitt enda tydeligere etter at vi forlot storbyen Saigon.

Hoi An, hvor vi er nå, er en liten og hyggelig by med en gammel historie. Den har vært en havneby i minst tusen år, og fra 1500-tallet var den et viktig handelssentrum. Befolkningen har gjennom tidene bestått av både vietnamesere, kinesere, japanere og europeere og dette preger selvsagt byen og arkitekturen. Fortsatt er en fjerdedel av befolkningen av kinesisk avstamning.

I dag står Hoi Ans gamleby på UNESCOs verdensarvliste og er en av de største turistattraksjonene i Vietnam. Mellom de gamle kjøpmannshusene, templene, forsamlingshusene og museene kryr det av restauranter, gallerier, reisebyråer, souvernirbutikker og ikke minst skreddere. Vi var klar over at skredderne i Hoi An er kjent for å være de beste i Vietnam, men at det skulle være SÅ mange av dem var vi ikke klar over. I den lille kompakte gamlebyen er det en skredder i ca annenhvert hus. I tillegg er det en egen kleshall på markedet. Det store tilbudet gjør at en del selgere kan virke ganske aggressive, og det at mange turister bare gjør korte stopp er kanskje med på å gjøre det ekstra viktig for dem å kapre kunder raskt.

Men vi har relativt god tid, og i dag har vi vandret rundt og sett på attraksjonene. Vi har også fått med oss en liten konsert med tradisjonell musikk. Innimellom har vi vært innom våre utvalgte skreddere for å prøve de nye klærne som vi selvsagt har under produksjon.

Og om noen lurer på reisen hit, så kom vi med toget fra Saigon. Det er en lang reise (nesten 1000 km), noe som også merkes på klimaet. I Saigon var det 35 grader, mens været her nå er som en dårlig norsk sommer. Det er vel rundt 20 grader, men det varierer med skydekket. Når solen titter fram blir det fort varmt, men med regn og vind blir det ganske så surt.

Valget sto mellom toget (16 timer) og fly (ca 1 time), og vi valgte toget, selv om det med de beste soveplassene ble ørlite grann dyrere enn å fly. Det var slett ingen dårlig tur. Det var ganske rent, selv om dynetrekk og putevar neppe ble skiftet før hver tur, og det var mulig å få kjøpt mat både i restaurantvognen og fra traller som kom gjennom korridorene. Det største problemet var det vanlige: At sengene er kortere enn Jan. Det gjør at vi seriøst må vurdere bruken av nattog på lengre strekninger. En natt er ok, men ikke mange i strekk. Er det noen som vet hvor lange sengene er på den Transsibirske jernbanen?

2 kommentarer:

Kjærester på tur sa...

Hoi An høres ut som en kjempekoselig by! Står på listen for besøk i sommer, gleder meg. Er noe som facinerer meg med rismarker, lykter og stråhatter. Sprøtt med de korte sengene!

Anonym sa...

Å, den japanske broen! Jeg lengter tilbake. Og alle de koselige små restaurantene langs elven! Men det blir sikkert fint dit jeg skal nå også! Når det gjelder sengene på den transsibirske er jeg sikker på at de er tilpasset lengre mennesker enn de små vietnameserne! Stakkars Jan; vi får heller kutte litt av ham! Men hva? Hode eller bein??

Klem, mamma