Hanoi og Halong

Vi har lært at i Vietnam har alle navn en betydning, og til stedsnavnene er det ofte knyttet en legende. Ha betyr lande (verb) og Long betyr drake, så Halong betyr landet drake og er knyttet til legenden om drakene som kom og hjalp vietnameserne i frigjøringen fra Kina for 1000 år siden, og som synes det var så fint i Halong at de bestemte seg for å lande der. I Hanoi landet Anettes mor, Lise, for noen dager siden, så vi kunne jo kalle byen Hamama, men det er kanskje best å holde seg til det originale navnet.

Hanoi ble Vietnams hovedstad allerede i det 7. århundre. Fra 1010 til 1802 var byen med få avbrytelser det politiske senteret for et uavhengig land, noe som gjør byen til en av de eldste hovedsteder i Sørøst-Asia. Under Nguyendynastiet ble Hanoi imidlertid overskygget av Huế som ble den keiserlige hovedstad.

Vi bodde i byens gamle kvarter som ligger like ved Hoan Kiem-sjøen. På begynnelsen av 1900-tallet besto Hanoi av 36 gater i dette området. Hver gate var oppkalt etter den handelen som ble drevet i akkurat den gata, og fortsatt har gatene navn som Skomakergata og Silkegata. Overalt kryr det av restauranter og små kjøkken som tilbereder all slags gatemat, og da Anette og Lise deltok på et kokekurs en morgen, gikk turen først gjennom markedsgatene. Der finnes virkelig alt som kan (og ikke kan) spises. Ingen ting av det slaktete dyret går til spille, og av det mest eksotiske var kanskje grisetryner og kyllinghoder.

Men Hanoi består i dag av mer enn det gamle kvarteret. I tillegg til Hoan Kiem-sjøen finnes det flere andre sjøer i byen. Vest-sjøen er den største, og i området rundt denne finnes det mange templer og kafeer. I det franske kvarteret ligger gamle villaer og herskapshus, og det er her vi har funnet vår yndlingsrestaurant, Le Tonkin.

Ellers bør vi nevne vanndukketeateret, som var en veldig morsom opplevelse, og litteraturtempelet som er Vietnams eldste universitet grunnlagt i 1070. Dette er et viktig utfluktsmål for vietnamesere og hele området kryr av barn og ungdom på skoletur.

Etter tre fine dager i Hanoi var turen kommet til et obligatorisk Halong-bay-cruise. Vi har iallefall aldri hørt om noen som har vært i Hanoi uten å skulle ha med seg en tur til bukta med de karakteristiske kalksteinsøyene. Det står i bøkene at det skal være rundt 1900 øyer, men vår guide forsikret oss om at det tilsammen er mer enn 3000 øyer i bukta.

Massasjebriller - virker det?

Vi kan jo ikke bare drive med fysiske aktiviteter som sykling mens vi er på tur, og i dag har vi foretatt et eksperiment for å teste hypotesen: "Etter 3 minutter med massasjebriller blir huden glattere og synet skarpere" (søvnen skal også bli bedre, men det har vi ikke testet ennå). Vi nøyer oss her med å vise noen bilder som viser Jan før, under og etter behandlingen.

Før:

Under:

Etter:

Vi er usikre på om det er mulig å se noen forskjell, men det kan jo hende at vi ikke har brukt utstyret helt korrekt. Med brillene fulgte nemlig en instruksjonsmanual. Utenpå denne står det: "Please read the instruction manual carefully before using". Det ville vi selvsagt. Problemet er bare at da vi åpnet instruksjonsmanualen viste det seg at den utelukkende består av kinesiske tegn. Vi tar gjerne imot synspunkt på om massasjebrillene har hatt noen virkning på Jan.

Hué - på sykkeltur i regnvær

Nå har vi allerede vært i Hué i tre dager og bare pakking gjenstår før avreise til Hanoi. Som forventet har det regnet mesteparten av tiden vi har vært her, men vi kan jo ikke la været stanse oss! I tillegg til keiserbyen, består Hués historiske monumenter av en rekke templer og mausoleer, og en god del av disse ligger utenfor sentrum. En av de vanligste måtene for turister å komme seg rundt på, er med turistbåter, men vi bestemte oss for å bruke sykler istedet. Fine sykkelopplevelser tidligere på turen har gitt mersmak!

Så til tross for nesten kontinuerlig regnvær, har vi nå i to dager syklet omkring i byen og omegnen. Vi har syklet gjennom vakkert landskap med grønne åser, vi har besøkt Hués eldste pagode, Thien Mu og det flotte mausoleet til keiser Tu Duc. Dette er et stort anlegg som keiseren selv hadde glede av i 16 år før han døde. Her kunne han fiske, meditere, drikke te - og ikke minst skrive dikt. Han skal visst ha vært en god poet, men en svak hersker.

Vi nevnte i forrige blogg at keiserens by virker preget av forfall. Dette gjelder også for byen generelt og for en del av de gamle monumentene. Men det finnes heldigvis unntak. Deler av Tu Ducs mausoleum var nydelig restaurert, med god hjelp fra Tyskland.

Vi var også innom et gammelt hagehus rett vest for byen. Det var i dette området keiserens mandariner bodde. Det huset vi besøkte - Ancient Hué - fungerer i dag som en eksklusiv restaurant for turistgrupper, og både hagen og huset var nydelig restaurert. I tillegg til en kopp kaffe ble vi servert en interessant liten film om byen og de gamle keiserne.

I dag fikk vi oss også en tur på elven. Etter en del forhandlinger om ulike distanser og priser, ble vi og syklene fraktet over fra den ene bredden til den andre i en liten ferge. Vi er ganske sikre på at den prisen vi betalte gjorde fergemannen til dagens mest fornøyde, og både han og våre medpassasjerer fikk nok bekreftet at turister SKAL betale fem ganger så mye som vietnamesere.

Fra Hoi An til Hué

Vi følger turistløypa nordover og har nå kommet fram til den gamle hovedstaden Hué. De 12 milene hit gikk med taxi og vi gjorde flere stopp underveis. Det fineste var i Marmorfjellene (Ngũ Hành Sơn) utenfor Danang. Dette er fem små kalksteinsfjell som er de sørligst av sitt slag i Vietnam. Fjellene har vært regnet som hellige helt siden Cham-folkets tid, og inne i de små og store grotter finnes det altere og templer. Den største av grottene, Huyen Khong, har et hull i toppen hvor solstrålene som slipper inn ligner på lyskastere. For oss som ikke var forberedt var det en flott overraskelse å plutselig komme inn i den nydelige grotten.

Videre nordover passerte vi Hai Van-passet som ligger i fjellkjeden Truong Son som går tvers gjennom Laos og Vietnam og som danner det geografiske og klimatiske skillet mellom sør og nord. Fjellene stenger for de kalde og fuktige vintervindene nordfra og er antakelig med på å gjøre Hué til Vietnams Bergen - her regner det mye og ofte. Også politisk og militært har fjellkjeden vært en naturlig grense. I riktig gammel tid var det her grensen mellom Cham-riket i sør og Dai Viet(de tidlige Vietnamesiske dynastiene) gikk, og ikke overraskende finnes det også nyere befestninger i passet. Disse ble opprinnelig bygget av franskmennene, men ble senere brukt av sør-vietnameserne og amerikanerne.

Fullmånefestival, sykkeltur og utflukt til My Son

Før vi forlater Hoi An vil vi gjerne skrive litt mer om noen av de fine opplevelsene vi har hatt mens vi har vært her, og vi begynner gjerne med å fortelle om fullmånefestivalen. Hver kveld med fullmåne så slukkes (nesten) alle elektriske lys i byen noen timer. I stedet tennes stearinlys og parafinlamper og så kjøper man papirlykter som settes på vannet for å gi lykke og hell. Det var utrolig stemningsfullt og selv om det var et tynt skydekke var himmelen ganske månelys. Vi tok ingen bilder selv, men har lånt dette fra Flickr. Vi vil vel ikke si at man behøver å planlegge reisen sin i forhold til dette, for det er alltid mye fint lys i Hoi An om kvelden, men er du her når det er fullmåne så må du iallefall komme deg ut i byen. :-)

Etter å ha vært i Hoi An noen dager, bestemte vi oss i går for å leie sykler og komme oss litt ut av byen. Syklene var uten gir, men det er bare fint når landskapet er så flatt som her. Vi trillet bare av gårde og var raskt ute av byen. Etterhvert valgte vi å svinge av på mindre veier som førte oss langs elver og jorder, gjennom landsbyer og et godt stykke ut på landet. Dagen ble et virkelig høydepunkt for oss. Det er jo dette vi vil: Se landet og menneskene som bor her, og spesielt i en så turistifisert by som Hoi An er det morsomt å komme såpass langt ut av byen at folk begynner å vinke og hilse.

I dag har vi også vært ute på tur. Sammen med en liten gruppe sammensatt av hyggelige turister fra hele verden, reiste vi med buss til My Son. My Son er et kompleks av hinduistiske templer som ble bygget mellom det 4. og det 14. århundre e.kr. av kongene i Champa-riket. På det meste var det 70 templer i My Son, i dag gjenstår bare ruinene av noen få. På 1930-tallet startet franske arkeologer restaureringen av templene, men i august 1969 ble hele området bombet av de amerikanske styrkene. Fortsatt er bombekratrene godt synlige og området omkring er regnet som farlig på grunn av mulige udetonerte miner.

Til slutt må vi nevne de fine motorsykkelhjelmene som finnes her i Vietnam. Hadde det ikke vært for at de tar så stor plass, så skulle vi absolutt ha kjøpt med oss hver vår hjelm hjem. Hjelmene er gjerne små og nette (og kanskje ikke så effektive?) og kommer i alle slags farger og fasonger. Vi er spesielt fasinert av kvinnehjelmene som er spesialkonstruert for å gi plass til en hestehale.

Hoi An

Så har vi tatt et langt sprang nordover og jammen føles det ikke som vi har kommet et stykke østover også. Her i Vietnam finner vi alt av det vi gjerne forbinder med “Østen”: Rismarker, vannbøfler, kone-formete stråhatter, kinesiske lykter og sykkeldrosjer. Dette er blitt enda tydeligere etter at vi forlot storbyen Saigon.

Hoi An, hvor vi er nå, er en liten og hyggelig by med en gammel historie. Den har vært en havneby i minst tusen år, og fra 1500-tallet var den et viktig handelssentrum. Befolkningen har gjennom tidene bestått av både vietnamesere, kinesere, japanere og europeere og dette preger selvsagt byen og arkitekturen. Fortsatt er en fjerdedel av befolkningen av kinesisk avstamning.

I dag står Hoi Ans gamleby på UNESCOs verdensarvliste og er en av de største turistattraksjonene i Vietnam. Mellom de gamle kjøpmannshusene, templene, forsamlingshusene og museene kryr det av restauranter, gallerier, reisebyråer, souvernirbutikker og ikke minst skreddere. Vi var klar over at skredderne i Hoi An er kjent for å være de beste i Vietnam, men at det skulle være SÅ mange av dem var vi ikke klar over. I den lille kompakte gamlebyen er det en skredder i ca annenhvert hus. I tillegg er det en egen kleshall på markedet. Det store tilbudet gjør at en del selgere kan virke ganske aggressive, og det at mange turister bare gjør korte stopp er kanskje med på å gjøre det ekstra viktig for dem å kapre kunder raskt.

Men vi har relativt god tid, og i dag har vi vandret rundt og sett på attraksjonene. Vi har også fått med oss en liten konsert med tradisjonell musikk. Innimellom har vi vært innom våre utvalgte skreddere for å prøve de nye klærne som vi selvsagt har under produksjon.

Og om noen lurer på reisen hit, så kom vi med toget fra Saigon. Det er en lang reise (nesten 1000 km), noe som også merkes på klimaet. I Saigon var det 35 grader, mens været her nå er som en dårlig norsk sommer. Det er vel rundt 20 grader, men det varierer med skydekket. Når solen titter fram blir det fort varmt, men med regn og vind blir det ganske så surt.

Valget sto mellom toget (16 timer) og fly (ca 1 time), og vi valgte toget, selv om det med de beste soveplassene ble ørlite grann dyrere enn å fly. Det var slett ingen dårlig tur. Det var ganske rent, selv om dynetrekk og putevar neppe ble skiftet før hver tur, og det var mulig å få kjøpt mat både i restaurantvognen og fra traller som kom gjennom korridorene. Det største problemet var det vanlige: At sengene er kortere enn Jan. Det gjør at vi seriøst må vurdere bruken av nattog på lengre strekninger. En natt er ok, men ikke mange i strekk. Er det noen som vet hvor lange sengene er på den Transsibirske jernbanen?

Saigon - midt i trafikken

Hvis det er én ting vi kommer til å huske fra Saigon, så må det være trafikken. Nå i ettermiddagsrushet er det helt vilt! Heldigvis er det mest motorsykler, noe som hjelper både i forhold til eksos og fremkommelighet. Det er enklere å forsere en armada av motorsykler enn av biler, men lett er det ikke. Særlig ikke når de også tar fortauene i bruk.

Vi kom hit sent søndag kveld etter en lang dags reise fra Kep i Kambodsja. På vei gjennom det vakre Mekongdeltaet måtte vi krysse to av Mekongs utløp. Først måtte vi over Hau Giang (Nedre Mekong) med ferge, og senere krysset vi Tien Giang (Øvre Mekong) via en stor bro. Sammenliknet med Kambodsja, hvor vi reiste gjennom skikkelig bondeland, gikk reisen i Vietnam gjennom kontinuerlig befolkede områder. Dette kan skyldes at veiene er lagt langs kanalene, men det har sikkert også noe å gjøre med at Vietnam er mer enn tre ganger så tett befolket som Kambodsja (og 17 ganger så tett som Norge).

Men så kom vi altså hit, og det er Saigon byen heter. Vi har ennå ikke hørt noen kalle den for Thành Phố Hồ Chí Minh (Ho Chi Minh byen), som er dens offisielle navn. Dette er Vietnams største by, og selv om det ikke er landets hovedstad så er den dets økonomiske sentrum og det virker som om kapitalismen er dominerende her. Saigon er også Vietnams kulinariske hovedstad, og vi kan skrive under på at det er mye god mat å få. Vi har spist nydelig mat, spesielt supper, både fra gateboder og på fine restauranter.

I dag har vi vært på sightseeing i byen. Først besøkte vi det som nå heter Gjenforeningspalasset og som har en sentral plass i Vietnams historie. Det var her Vietnamkrigen ble avsluttet da presidentpalasset ble inntatt av FNL og de nordvietnamesiske stridsvognene i 1975. Vi har også vært i Krigsminnemuseet med sine sterke bilder av krigens grusomme konsekvenser.

Kep og Koh Tonsay - og så til Vietnam

Kep er en liten by med mye lenger tradisjon som turistmål enn Sihanoukville. Det var her Kambodsjas rike og mektige foretrakk å tilbringe sine ferier, og det er fortsatt et attraktivt reisemål, veldig vakkert og fredelig. Det er vanskelig å finne noe sentrum i Kep, og det var litt dumt da det viste seg at det var blitt en dobbeltbooking på det hotellet vi hadde valgt. Det finnes et bra utvalg hoteller i Kep, i alle prisklasser, men uten verken nett eller guidebok ble det vanskelig å orientere seg. Vi tok derfor til takke med et enkelt rom rett ved stranden, og det viste seg å være komfortabelt nok.

Stranden i Kep er forresten ikke store saken og det er ikke den som trekker feriegjestene dit. Byens største attraksjon er krabber og annen superfersk sjømat. Dessuten er det enkelt å ta seg ut til flere små tropeøyer. Den største av øyene utenfor Kep heter Koh Tonsay, eller Rabbit island, og i går tok vi den "obligatoriske" turen dit. Bortsett fra at det ikke var så gode forhold for snorkling som vi hadde håpet, ble det en deilig dag på stranden. Det er ikke akkurat noen øde øy. Det finnes flere restauranter og også bungalower man kan overnatte i, men forholdene er enkle og det så ikke ut til å være elektrisitet på øya. En annen ting som mangler helt er fattige selgere, og det gjør helt klart noe med atmosfæren.

Men vi må skrive litt mer om krabbene. Kep er altså kjent for sine krabber og sitt krabbemarked. Vi fikk ikke sett krabbemarkedet om dagen, men begge kveldene vi var i Kep gikk vi dit for å spise middag. I sjøkanten ligger det fiskeboder og restauranter tett i tett, og selv om menyen inneholder all slags sjømat og også litt kjøtt, så er det først og fremst krabber som gjelder. De serveres på mange ulike måter, men vår favoritt er nok den i peppersaus. Kanskje ikke så rart når pepperet fra Kampot-provinsen er kjent som noe av det beste i hele verden. Vi prøvde både grønn og sort peppersaus, og synes nok den med de store grønne pepperklasene var aller best. Stekt ris med krabbekjøtt er forresten heller ikke så verst.

Tilbake i Asia, tilbake i Sihanoukville

Nå er vi tilbake i Asia! En tidlig morgen i Thaton for snart fire uker siden, fikk vi det triste budskapet om at Jans mor var død etter et hjerteinfarkt. Vi avbrøt naturligvis reisen, og var hjemme i tre uker før vi startet opp igjen. Grunnen til at vi valgte å reise hit til Sihanoukville i Kambodsja er at vi hadde lyst til å hilse på vår venn Johs, som har bodd her i snart tre år. Det er også hyggelig å komme tilbake til et sted vi har vært før, og dette er det eneste stedet på hele reisen hvor vi har vært tidligere - sammen.

Så etter en reise som var ganske slitsom pga tidsforskjellen (som gjorde at vi mistet en natt), ble vi møtt av Johs på flyplassen i Phnom Penh. Deretter gikk turen med taxi (4 timer) til Sihanoukville, hvor vi nå bor i en bungalow med utsikt over stranden - på Cloud 9 - samme sted som da vi var her for tre år siden.

Sihanoukville er en relativt ny by. Tidligere lå det en fiskerlandsby her, men da Vietnam styrket sin kontroll over Meknongdeltaet på 50-tallet ble Sihanoukville utbygd som havneby. Det er fortsatt en by i vekst og har i dag ca 200 000 innbyggere. Byen er oppkalt etter den tidligere kongen Norodom Sihanouk, og de fine strendene har gjort den til et populært turismål.