Yazd - en urgammel by

Tiden flyr og når dette skrives er besøket i Yazd allerede tilbakelagt. Det er et sted hvor vi gjerne kunne ha vært lenger, for Yazd er virkelig en turistvennlig by. Byen skal være svært gammel – en av verdens eldste levende byer, står det et sted, og den skal være nevnt i kilder fra ca 3000 år før Kr. Det som i alle fall er sikkert er at den virker gammel! Gamlebyen er, i likhet med Kashan, fortsatt preget av byggematerialet adobe. Det er en blanding av jord, leire og en eller annen form for halm eller strå. Dette brukes til å lage teglstein som tørker i solen, men materialet blir tydeligvis også smurt over muren etter at bygget er satt sammen. Vi har drøssevis av bilder av sånne hus fra Kashan og Yazd.

Å vandre rundt i gamlebyen i Yazd, der husene i dette materialet ligger tett i tett som en eneste stor organisme, gir virkelig en følelse av hvordan verdens første byer må ha sett ut. Bak murene ligger det hus med store gårdsplasser og massevis av rom, og mange av disse husene er nå hoteller og restauranter. Silk Road Hotel, som vi bodde på, skal være det mest kjente “traveller-stop”-et Iran. Vi kan i alle fall skrive under på at det har en avslappet atmosfære og er et hyggelig sted å treffe andre som er ute på langtur (alle vi traff der beskrev sine reiser i måneder – ikke uker).

Hovedaktiviteten for turister i Yazd - foruten å sitte på Silk Road Hotel å surfe på nettet og snakke med andre reisende, er å gå seg vill. Vi klarte å gjøre det tre ganger på en dag! Den første gangen forsøkte vi å finne et gammelt Zoroaster-tempel som skal ha en flamme som har brent kontinuerlig siden år 470 omtrent. (Selv om T. Færøvik i sin bok “Veien til Xanadu : en reise i Marco Polos fotspor”, prøver å så tvil om dette). Vi fant i alle fall ikke fram til dette tempelet, men havnet i stedet i en bakgård hvor vi ble traktert med te og flotte kremkaker i anledning en fødsel. Det var selvsagt ingen kvinner til stede, men pytt – hva har vel kvinner med fødsler å gjøre? ;-) Etter at kakene var fortært ble en taxi fremskaffet og vi kom oss omsider til tempelet, som viste seg å være stengt.

Den observanten leser har vel nå skjønt at Marco Polo reiste gjennom Yazd den gangen for drøyt 700 år siden, og slik beskrev han byen: "Yasdi also is properly in Persia; it is a good and noble city, and has a great amount of trade. They weave there quantities of a certain silk tissue known as Yasdi, which merchants carry into many quarters to dispose of. The people are worshippers of Mahommet."

Men selv om M.P. beskriver folket i Yazd som muslimer, så har Yazd fortsatt en minoritet av Zoroastristere på 5-10% og er et senter for denne kulturen.

Yazd er også kjent for sine mange vindtårn (badjirs) og vannmagasiner. Pga beliggenheten, mellom to ørkener, har Yazd alltid vært avhengig av å kunne lede vann inn til byen. Dette har de fått til ved å bygge kanaler dypt nede i bakken (qanat). Når vannet kommer inn til byen blir det ledet til store vannmagasiner. Vi vet ikke hvordan dette fungerer i dag, men i vannmuseet fikk vi se modeller og fotografier av hvordan dette ble gjort før i tiden, og i husets kjeller fikk vi se hvordan vannet ble ledet gjennom byens kjellere, slik at folk enkelt kunne hente opp det vannet de trengte.

Men som sagt: Yazd er nå et tilbakelagt reisemål for oss. Vi er nå kommet fram til Shiraz – etter denne reisens siste lange busstur, hvis alt går som planlagt.