Esfahan

Esfahan, Irans tredje største by, er en vakker by som hadde sin glanstid fra 1586 til 1729, da den ble invadert av afghanerne. Byen har brede gater og avenyer, med høye trær både langs fortauene og i midtrabattene, og så finnes det noen fantastiske moskeer og palasser her. Midt i byen ligger den store Imamplassen (Naqsh-e Jahan plassen) som skal være verdens nest største plass etter Den himmelske freds plass i Beijing. Plassen er omkranset av moskeer, et palass og handelsarkader. Den store basaren har også sin hovedinngang fra denne plassen.

Vi har nå vært her i fire dager og har brukt tiden til å rusle rundt og titte på severdighetene. Det vi har likt aller best var Chehel Sotun palasset, et lystpalass med fabelaktige malerier som detaljert viser diverse mottakelser og slag som de iranske kongene var involvert i på 15- og 1600-tallet. Palasset ligger inne i en park med trær som nå om dagen har vakre høstfarger.

Andre flotte severdigheter er den store Jameh moskeen, som har blitt konstruert og rekonstruert gjennom mange hundre år, og som derfor har elementer av mange ulike stilarter, og den nydelige Sheik Lotfollah moskeen som ligger på Imamplassen. I likhet med de fleste andre moskeer her i landet er disse dekket av keramikkfliser og –moasikker. Vi har tidligere trodd at all denne glaserte keramikken som dekker vegger og tak i så mange islamske bygg er fliser, men nå vet vi heldigvis bedre. I mange tilfeller kan man se at flisene ikke er fliser, men at dekorasjonen består av mindre biter i bare en farge, altså mosaikk. Dette er naturligvis mye mer tidkrevende enn å legge prefabrikerte fliser. Vi leser i vår “Lonely planet” at det var shah Abbas den store som bestemte at det skulle brukes fliser i den store Imam moskeen. Han var 52 år gammel da byggingen ble påbegynt og da han så at det ville ta 25 år å få moskeen ferdig hvis de fortsatte som de begynte, forlangte han at det måtte settes inn noen tidsbesparende tiltak. Fliser i stedet for mosaikk var et av dem. Vi har tatt en god del bilder av både fliser og mosaikker, og vil legge inn noen bilder her når vi kommer til et land hvor vi klarer å få lastet bilder inn på bloggen.

En annen ting vi har tatt bilder av er dører med to dørhammere, og alle skjønner vel hvorfor man må ha det? En som lager en kraftig og tung lyd – for menn, en annen med en lettere lyd – for kvinner. Gud forby at en mann skulle komme og åpne døren hvis det står en kvinne utenfor!! (obs. Vi har bare en dørklokke her på rommet vårt, men vi passer jo på å være anstendig kledd når vi åpner).

Foruten severdighetene har vi vandret ganske mye i gatene her i byen, og det er en blandet fornøyelse. I likhet med Teheran er det sinnsykt mye biler her, noe som fører til både stor forurensning og en fryktelig trafikk. Heldigvis finnes det gode fortau, men gatekryssing er en utfordring. Noen steder er det trafikklys, men de hjelper bare litt. Skulle det være noen biler som ønsker å gjøre en sving over gangfeltet så er det en selvfølge at de har forkjørsrett, så det gjelder å passe på. Noe av grunnen til at det er så mye trafikk i Iran er at store deler av landets oljeinntekter brukes til å subsidiere bensinprisene, som er verdens nest laveste: 50 øre pr liter.

I går kveld hadde vi en spesielt lang gatevandring. Vi beveget oss over en av de flotte gamle broene og inn i det armenske kvarteret sør i byen for å finne en god restaurant, omtalt i guideboken vår. Dessverre har vi ikke noe godt kart (kartet på hotellet er på persisk), så vi brukte faktisk et par timer før vi fant restauranten.

Vi har vel nevnt dette med restauranter i Iran tidligere, og etter en drøy uke i landet er inntrykket fortsatt at de aller fleste restauranter her er av typen fastfood. Det er ikke lett å finne en “god” restaurant og vi synes heller ikke det har vært så lett å finne de koselige tehusene. Det virker som om mange av de stedene som er anbefalt er stengt for oppussing. Men vi fant en tradisjonell restaurant i nærheten av Imamplassen for noen dager siden. Der fikk vi god mat i noe de kalte en bankettsal dekorert med fargerike fliser. Restauranten har ingen bord, bare takhts (dagsenger), og vi tror de andre gjestene stort sett var iranske turister. Stemningen var i alle fall god, og folk ville veldig gjerne bli fotografert.

Men nå går oppholdet i Esfahan mot slutten. I morgen tidlig tar vi bussen videre, og forhåpentligvis får vi mer å skrive hjem om fra Yazd.