Persepolis

I går dro vi på tur til Persepolis. I en liten gruppe (5 personer) med en dyktig guide, ble det en veldig interessant dag. Ruinene i Persepolis består av et stort platå med en del rester av trapper, søyler, portaler og fundamenter, og det aller mest interessante er alle relieffene og inskripsjonene som er hugget inn i steinen. Disse er godt bevart fordi det aller meste av ruinene har vært tildekket helt fram til 1930. De delene som har ligget over bakken har det ikke gått like bra med; avbildninger av mennesker er jo omstridt i Islam, og det er tydelig at deler av de øverste relieffene er ødelagt med hensikt.

Det var Darius den første ( r 521-485 f.Kr) som startet byggingen av Persepolis eller Parsa, som byen het på persisk. På den tiden fantes det allerede tre hovedsteder i Perserriket: Susa, Babylon og Ekbatana, og dette kan forklare hvorfor grekerne ikke kjente til byen før den ble tatt og plyndret av Aleksander den Store i 330 f. Kr. Persepolis ble bygget som et religiøst sentrum for feiringen av nyttår (No Roz) rundt vårjevndøgn, og kongen oppholdt seg der bare i tre måneder hver vår.

Under Darius var Perserriket på sitt største: Det strakte seg fra India i øst til Etiopia i sør og et godt stykke inn i Euopa i Vest, og var det største riket verden hadde sett på den tiden. For å klare å regjere over et så stort rike, delte Darius det inn i mellom 20 og 30 provinser, og hvert år til nyttår kom det delegasjoner med gaver til kongen i Persepolis. De aller mest spennende relieffene viser prosesjoner av delegater fra hele riket. De er alle kledd i drakter, og bærer med seg gaver som er karakteristiske for den provinsen de kommer fra, bl.a. eksotiske dyr fra Afrika, fine stoffer fra Babylon, hester fra Tyrkia og de eneste som bar våpen var Afghanerne, ettersom de var spesielt dyktige krigere. Det er virkelig en utrolig detaljrikdom i disse relieffene. I tillegg til delegatene er det relieffer av konger og soldater, men ingen av kvinner og heller ikke av gud (Ahura Mazda) – ettersom dette ikke var akseptabelt i zoroastrismen.

>I tillegg til relieffene er det en god del inskripsjoner i kileskrift – på tre forskjellige språk: Elamittisk, ny-babylonsk og gammel-persisk. Slik måtte det jo være i en tolerant og multikulturell stat. Etter at Kyros den store erobret Babylon i 539 f. Kr. erklærte han det som er blitt kalt Kyros menneskerettskontrakt. I dette dokumentet lovte kongen å ikke terrorisere Babylon eller ødelegge dens institusjoner og kultur. Han friga også jødene, som hadde vært slaver under babylonerne.

Selv om det i dag ikke er annet enn stein igjen av Persepolis, skjønner man av dimensjonene at det må ha vært noen flotte palasser. Steinen som ble brukt er en type mørkegrå, nesten svart marmor. Ute i det fri er det vanskelig å se dette fordi den er dekket av støv og sand, men der den er pusset, og det vi fikk se i museet i Teheran, viser hvor flott den er når den er blankpusset. Vi kjøpte en video, “Persepolis recreated”, som viser hvordan det kan ha tatt seg ut og hvorfor byen en gang ble kalt verdens rikeste by.

I tillegg til Persepolis besøkte vi perserkongenes graver, Naqsh-e Rostam. Det er fire enorme klippegraver som ligger noen kilometer fra Persepolis. Virkelig imponerende. Den vanlige skikken blant zoroastere var å legge de døde kroppene ut – oppe på fjellet. Når gribbene hadde gjort sitt, ble de gjenværende beina samlet sammen og lagt i små kammere innhugget i fjellet. Bakgrunnen for denne skikken er respekten for de fire elementene, som ikke skal tilsmusses med de døde kroppene. Vår guide mener at de store kongene ble gravlagt som de var – altså hele kroppen, i motsetning til hva som ble gjort med vanlige folk. Men enten det bare var bein eller en hel konge som ble lagt i graven, var det helt klart plass nok.