Fra Egypt til Jordan

Jeg synes ofte det er morsomt og interessant å oppleve mer enn et land på en reise. Det er noe med å se likheter og forskjeller, det er noe med geografien og det kan i det hele tatt gi et litt annet perspektiv på det området man reiser i. Men det kan også gjøre reisen litt mer strevsom enn om man holder seg i bare ett land, og det viser seg iallfall å gjelde for reiser mellom Egypt og Jordan.

I guideboken ser det så enkelt ut: Det går en "excellent" hurtigbåt mellom Nuweiba i Egypt og Aqaba i Jordan, og det var denne vi hadde planlagt å ta. På hotellet i Dahab ble vi imidlertid advart: I tillegg til at man må møte opp i en utrivelig havn to timer før fergen skal gå, er den stort sett svært forsinket - og man må vente enda mange timer i havna. Pass og tollkontroll kan også ta lang tid. Det er rapportert om at folk som reiser fra Dahab med bussen kl. 09.30, ikke har kommet fram til Aqaba før midnatt, og det er altså ikke noen lang strekning. Så den hyggelige jenta i resepsjonen anbefalte varmt å reise over land gjennom Israel i stedet.

Utsiktene til en lang dag i en møkkete havn for å reise med en dyr ferge når vi enkelt kunne reise over land, var ikke særlig fristende, så Israel-ideen ble raskt til en ny plan. Vi visste jo at vi ikke burde få israelsk stempel i passet vårt, men det var jo ikke noe problem: De stempler jo så gjerne på et løst ark, har vi hørt.

Dagen før avreise fant vi imidlertid ut at det kanskje ikke var SÅ enkelt. Myndighetene i visse Israel-uvennlige land, som Iran og Syria er ikke helt duster heller! Hvis de ser at vi har reist ut av Egypt via grenseovergangen i Taba, og inn i Jordan ved grenseovergangen i Aqaba, så skjønner de nok hvilket tredje land som har vært involvert. Dette er spesielt dumt ettersom Iran står på reiseruten vår til høsten.

Så valget var ikke enkelt: En slitsomt reise med passet i behold, eller en enkel reise hvor vi må skaffe nytt pass når vi kommer hjem. Vi bestemte oss for å holde fast ved Israel-planen, selv om den var mindre overbevisende enn tidligere, og verre skulle det bli.

Israelerne har nemlig en ukes vårferie akkurat på denne tiden, og gjett om israelske ungdommer liker å feriere i Egypt og gjett om de skulle hjem akkurat den dagen vi også skulle reise? Svaret fikk vi da vi ankom grensen etter en komfortabel to timers drosjetur fra Dahab. Vi har vel knapt sett maken til kø, og den gikk ikke særlig fort. Jeg trenger ikke gå i detalj, men det tok 2,5 timer å komme seg gjennom de 8 postene i "løpet".

Da vi endelig kom inn i Israel ble vi møtt av et tilbud om taxi, og selv om vi hadde vurdert å ta buss, var det alt for fristende å bare sette seg i en drosje og slippe alt med veksling o.l. Det er ca 10 km fra den Egyptiske til den Jordanske grensen, så det kunne jo ikke bli SÅ dyrt. Det var ingen problemer å betale med dollar, fikk vi vite.

Så det var vårt møte med Israel: En rask drosjetur gjennom Eilat. Vi betalte med dollar - en 100-lapp, for det var det vi hadde - og fikk shekler i vekslepenger. Vi får vel unnskylde oss med at vi var slitne, for det var selvsagt amatørmessig gjort. Vi skulle selvsagt ha undersøkt hva kursen var, men dette var en EKTE taxi, med taksameter og alt, så vi stolte på mannen. Først da sheklene skulle veksles til Jordanske dinarer ble vi klar over hva vi hadde betalt for drosjeturen. Det var jo sørgelig at dette skulle bli vår eneste opplevelse med Israel.

Derfra gikk imidlertid alt som smurt. Vi var nesten alene på vei inn i Jordan, som umiddelbart framsto som verdens fredeligste land. Drosjesjåføren Mohammed, som kunne si "Hei" på norsk og hadde kommet på Facebook med hjelp fra en norsk turist, kjørte oss til hotellet hvor vi fikk velkomstkaffe og et komfortabelt rom.

Etter å ha installert oss ble det tid til en liten tur på byen i skumringen. Vi ruslet gjennom byen og kom ned på stranden rett etter at det var blitt mørkt. Det var en eksotisk og hyggelig opplevelse, for stranden var full av familier. Det var stort sett barna som badet, men også et par kvinner våget seg ut i vannet. I fulle klær beveget de seg utover til vannet sto dem til livet. Deretter var det plasking og vannspruting til de var gjennomvåte fra hijaben til sandalene. Vi bare satt der og så på og kjente at vi var langt hjemmefra.

Nå har vi allerede vært flere dager i Jordan, og hatt fantastiske opplevelser, men det får jeg skrive mer om i morgen. reiseblogg2010