På plass i Esfahan

Så er vi installert i en liten “apartment” i Esfahan. Her har vi det riktig komfortabelt, med god plass og liten kjøkkenkrok. Det er mange grunner til at dette med kjøkkenkrok er bra. Det er selvsagt fint å kunne lage seg en kopp te på rommet, men det aller beste er at vi har et bord vi kan sitte og spise vår “takeaway” ved. Det er ikke det at vi er blitt helt asosiale, men det virker som om dette med å få bragt mat til hotellene er en vanlig sak i Iran. Det er sikkert flere årsaker til det, men den viktigste grunnen for oss har vært at det har vært sent, at vi ikke har funnet noen ok restaurant og ikke minst at det er veldig deilig å spise uten kåpe og hijab!!! Men vi har selvsagt ikke tenkt å holde oss inne til alle måltider. Esfahan er en stor by, og antakelig den byen som trekker flest turister i Iran, så vi skal nok klare å finne noen gode restauranter her.

Vi kom hit i går kveld etter en tre timers busstur fra Kashan. Bussene vi har tatt så langt er av typen Volvo-buss, som er de mest komfortable, og selv om vi er analfabeter her, så har det gått veldig greit å komme seg rundt. Ved ankomst bussterminalen i Teheran ble vi møtt av horder som spurte hvor vi skulle (Esfahan? Kashan?) og dermed ble vi fraktet til riktig billettskranke og deretter til riktig buss. Så før det var gått 10 minutter var vi på plass i bussen. Da vi skulle videre fra Kashan til Esfahan var vår hotelldame så oppvakt at hun ordnet billetter til oss fordi hun visste det var en travel utfartsdag. Hun sendte til og med en drosje til terminalen for å hente billetten vår. Bussene er rimelig komfortable. Temperatur er unektelig en sak når man sitter innpakket, og vår erfaring er at det veksler mellom veldig varmt og veldig kaldt. (Dette er muligens en av årsakene til at Jan er blitt forkjølet igjen). Ellers får man utdelt en god dose sukker på de iranske Volo-bussene (poser med sjokolade, kaker, karameller, søte kjeks og saft) og så får man se og høre iranske filmer på høyt volum.

Drosjer er en annen sak. Det er ikke alltid lett å se at en drosje er en drosje, men vi har nå akseptert at de er drosjer når de sier at de er det. Vanskeligere er det at disse drosjesjåførene ikke snakker engelsk. De leser heller ikke latinske bokstaver og vi er vel egentlig i tvil om de kan lese overhode. Det har – ved et par anledninger – ført til at det har blitt mye leting og spørring og venting før de har funnet fram til hotellet vårt. Vi har også forståelse for at drosjesjåfører er av de minst glade iranerne vi har truffet. Det kan ikke være morsomt å måtte kjøre bil i en iransk by hele dagen.

Men vi er nødt til å fortelle litt mer om våre opplevelser i Kashan. Den første ettermiddagen gikk vi, som vi tidligere har fortalt, i basaren, hvor vi traff mange hyggelige folk. Av nevneverdige ting i (eller i nærheten av) basaren var Nan-brød-baking på steiner i ovn (nan er faktisk det persiske ordet for brød), tehuset i den gamle hamamen og stoffhandleren med kuleramme. Det morsomste med kulerammemannen var at vi ikke vet om han egentlig bruker den eller om det er noe han bare gjør for turister. Det var naboen hans som oppfordret ham til å finne den fram slik at vi kunne få ta bilde av ham, og stoffhandleren lot seg ikke be to ganger. Vi leste et sted at Kashan mottar færre enn 1000 utenlandske turister årlig, så de har tydeligvis ikke noe i mot å stille opp som fotomodeller når det endelig kommer noen.

Dag to i Kashan brukte vi til å besøke noen av de gamle, tradisjonelle herskapshusene. Dette er hus som de skikkelig rike teppehandlerne bodde i med sine store familier, og det er virkelig store hus. Det ene er på nesten 5000 kvadratmeter og består av flere gårdsrom med fontener og bassenger, vinter- og sommerrom, egne avdelinger for mottakelse, tjenere og hester, bad og vannsystemer og ikke minst klimaanlegg i form av vindtårn (badgir), som bragte luft inn i husene.

På vår sightseeing fikk vi etter hvert lyst på en kopp te, men merkelig nok fant vi ikke noe tehus. Vi spurte derfor en butikkeier som vi hadde handlet hos tidligere, og han beklaget at det ikke fantes noe tehus i nærheten, men hvis vi hadde tid til å vente noen minutter….og dermed satte han over kjelen og hentet fram camping-krakker, og vi hadde en strålende pause i en liten gate hvor skolebarn og –ungdommer hadde stor glede av oss. Etter hvert som de skjønte at vi faktisk er ganske greie folk, kom de nærmere, og de som kunne litt engelsk fikk øvet seg på det.

Iranere er, som vi har nevnt flere ganger, stort sett veldig hyggelige og nysgjerrige. Vi hilser “salam” til dem som møter blikket vårt, og mange spør raskt om hvor vi er fra. Hvis de kan litt mer engelsk, så er neste spørsmål: Ååå, er det ikke veldig kaldt der? Og ettersom det heldigvis er vinter hjemme, så kan vi glede dem med å fortelle at, jo, det er veldig kaldt der nå (minus 10, sier vi, og de gjør store øyne). :-)

Så har vi de som virkelig kan litt engelsk. Vi har ved flere anledninger opplevd at de henvender seg til oss enten for å hjelpe oss eller bare for å praktisere engelsk. Da snakker vi gjerne om Norge og om Iran og om hva vi gjør her og hvor vi skal osv. Dette er bare hyggelig, men vi ser at det også gjør det veldig lett for folk som kan ha spesielle hensikter med å “forhøre oss”.

Men nå er vi altså i Esfahan, hvor vi planlegger å bli i fem dager og derfor unner oss en rolig dag. Foreløpig har vi ikke sett så mye av byen, men vi tenker oss ut i skumringen for å se Imam Square, plassen som fikk den franske poeten Renier til å beskrive Esfahan som “halve verden”.