tirsdag 14. desember 2010

Iran – inntrykk, fakta og kanskje noen reisetips

Vel hjemme, prøver vi å sortere inntrykkene fra våre 15 dager i Iran. Mest av alt har det vært en fantastisk opplevelse. I de fleste guidebøker finnes det en ti (eller 20 eller 30) på topp liste over ting å oppleve i landet du skal besøke. Vanligvis dreier dette seg om steder og aktiviteter, men i Lonely Planet Iran, står det på førsteplass: “It’s the people you meet who will leave the most lasting impressions”, og vi er enige. Å komme til et land som har et så dårlig rykte og som sliter på så mange måter, og bli så varmt mottatt, gjør inntrykk. Vi har i blant tenkt at å være vestlig turist i Iran må likne på å være kjendis: Alle legger merke til deg og blir glade bare du smiler eller hilser på dem.

Turister (og særlig individuelle turister som har tid til å slå av en prat) er nemlig ikke særlig vanlige i Iran. Myndighetene har et mål om vekst i turistnæringen (20 millioner i 2020), men som en del iranere selv beskriver det: “We have some restrictions in this country”. Det er den pene måten å si det på. Vi har også hørt det tydeligere: “Tourists want freedom” eller “We have a problem with this government”.

Og vi skal ikke legge skjul på at man som turist opplever ufrihet i Iran. Aller sterkest i form av “den islamske kleskoden”. Det er ikke det at det er noe galt med skaut. Problemet er å gå omkring og vite at det ville være en slags katastrofe om skautet skulle falle av. Dette fører til en gjentakende kontroll av at skautet sitter på plass, og etterhvert fikk vi en følelse av at dette med kleskode handler mer om undertrykkelse enn om religion. Det er som om man hele tiden skal minnes om at man ikke bestemmer over seg selv. Når det er sagt så må vi skrive litt mer om hvordan kleskoden praktiseres og hva som forventes av turister.

Når det gjelder menn så er kleskoden slik at man ikke kan gå med shorts. Vi har også fått med oss at tatoveringer er uakseptabelt så hvis du har noen på armene så er det langermet som gjelder.

lørdag 11. desember 2010

Persepolis

I går dro vi på tur til Persepolis. I en liten gruppe (5 personer) med en dyktig guide, ble det en veldig interessant dag. Ruinene i Persepolis består av et stort platå med en del rester av trapper, søyler, portaler og fundamenter, og det aller mest interessante er alle relieffene og inskripsjonene som er hugget inn i steinen. Disse er godt bevart fordi det aller meste av ruinene har vært tildekket helt fram til 1930. De delene som har ligget over bakken har det ikke gått like bra med; avbildninger av mennesker er jo omstridt i Islam, og det er tydelig at deler av de øverste relieffene er ødelagt med hensikt.

Det var Darius den første ( r 521-485 f.Kr) som startet byggingen av Persepolis eller Parsa, som byen het på persisk. På den tiden fantes det allerede tre hovedsteder i Perserriket: Susa, Babylon og Ekbatana, og dette kan forklare hvorfor grekerne ikke kjente til byen før den ble tatt og plyndret av Aleksander den Store i 330 f. Kr. Persepolis ble bygget som et religiøst sentrum for feiringen av nyttår (No Roz) rundt vårjevndøgn, og kongen oppholdt seg der bare i tre måneder hver vår.

torsdag 9. desember 2010

Yazd - en urgammel by

Tiden flyr og når dette skrives er besøket i Yazd allerede tilbakelagt. Det er et sted hvor vi gjerne kunne ha vært lenger, for Yazd er virkelig en turistvennlig by. Byen skal være svært gammel – en av verdens eldste levende byer, står det et sted, og den skal være nevnt i kilder fra ca 3000 år før Kr. Det som i alle fall er sikkert er at den virker gammel! Gamlebyen er, i likhet med Kashan, fortsatt preget av byggematerialet adobe. Det er en blanding av jord, leire og en eller annen form for halm eller strå. Dette brukes til å lage teglstein som tørker i solen, men materialet blir tydeligvis også smurt over muren etter at bygget er satt sammen. Vi har drøssevis av bilder av sånne hus fra Kashan og Yazd.

Å vandre rundt i gamlebyen i Yazd, der husene i dette materialet ligger tett i tett som en eneste stor organisme, gir virkelig en følelse av hvordan verdens første byer må ha sett ut. Bak murene ligger det hus med store gårdsplasser og massevis av rom, og mange av disse husene er nå hoteller og restauranter. Silk Road Hotel, som vi bodde på, skal være det mest kjente “traveller-stop”-et Iran. Vi kan i alle fall skrive under på at det har en avslappet atmosfære og er et hyggelig sted å treffe andre som er ute på langtur (alle vi traff der beskrev sine reiser i måneder – ikke uker).

tirsdag 7. desember 2010

Esfahan folkebibliotek

Siste dag i Esfahan tok vi en tur innom byens bibliotek. I guideboken vår er det listet som et sted man kan komme seg på internett gratis, men vi dro dit av profesjonell nysgjerrighet. Etter å ha henvendt oss på engelsk til en av de ansatte, ble den engelsktalende lederen av det digitale biblioteket tilkalt. Han virket glad for besøk og viste oss rundt i et bibliotek som virket overraskede moderne. Biblioteket benytter Greenstone for å håndtere det digitale biblioteket og har også tilgang til eksterne databaser bl.a. fra Ebsco, og e-bøker fra Emerald. Biblioteket driver også med digitalisering av manuskripter.

Vi ble vist rundt i tidsskriftavdeling og lesesal, og fikk også se at biblioteket har en egen informasjonavdeling og et rom med mange PC-er med tilgang til internet. Disse er, som guideboken altså fortalte, tilgjengelige for alle - også turister.

På grunn av språkproblemer fikk vi ikke klarlagt om biblioteket også har en utlånsavdeling, men vi antar at det har det. I tillegg til hovedbiblioteket som vi besøkte har biblioteket 50 filialer omkring i byen.

Det var ikke veldig mange besøkende på lesesalen da vi var der, men ved terminalene var det stor aktivitet og påfallende mange kvinner.

søndag 5. desember 2010

Esfahan

Esfahan, Irans tredje største by, er en vakker by som hadde sin glanstid fra 1586 til 1729, da den ble invadert av afghanerne. Byen har brede gater og avenyer, med høye trær både langs fortauene og i midtrabattene, og så finnes det noen fantastiske moskeer og palasser her. Midt i byen ligger den store Imamplassen (Naqsh-e Jahan plassen) som skal være verdens nest største plass etter Den himmelske freds plass i Beijing. Plassen er omkranset av moskeer, et palass og handelsarkader. Den store basaren har også sin hovedinngang fra denne plassen.

Vi har nå vært her i fire dager og har brukt tiden til å rusle rundt og titte på severdighetene. Det vi har likt aller best var Chehel Sotun palasset, et lystpalass med fabelaktige malerier som detaljert viser diverse mottakelser og slag som de iranske kongene var involvert i på 15- og 1600-tallet. Palasset ligger inne i en park med trær som nå om dagen har vakre høstfarger.


Andre flotte severdigheter er den store Jameh moskeen, som har blitt konstruert og rekonstruert gjennom mange hundre år, og som derfor har elementer av mange ulike stilarter, og den nydelige Sheik Lotfollah moskeen som ligger på Imamplassen. I likhet med de fleste andre moskeer her i landet er disse dekket av keramikkfliser og –moasikker. Vi har tidligere trodd at all denne glaserte keramikken som dekker vegger og tak i så mange islamske bygg er fliser, men nå vet vi heldigvis bedre. I mange tilfeller kan man se at flisene ikke er fliser, men at dekorasjonen består av mindre biter i bare en farge, altså mosaikk. Dette er naturligvis mye mer tidkrevende enn å legge prefabrikerte fliser. Vi leser i vår “Lonely planet” at det var shah Abbas den store som bestemte at det skulle brukes fliser i den store Imam moskeen. Han var 52 år gammel da byggingen ble påbegynt og da han så at det ville ta 25 år å få moskeen ferdig hvis de fortsatte som de begynte, forlangte han at det måtte settes inn noen tidsbesparende tiltak. Fliser i stedet for mosaikk var et av dem. Vi har tatt en god del bilder av både fliser og mosaikker, og vil legge inn noen bilder her når vi kommer til et land hvor vi klarer å få lastet bilder inn på bloggen.

En annen ting vi har tatt bilder av er dører med to dørhammere, og alle skjønner vel hvorfor man må ha det? En som lager en kraftig og tung lyd – for menn, en annen med en lettere lyd – for kvinner. Gud forby at en mann skulle komme og åpne døren hvis det står en kvinne utenfor!! (obs. Vi har bare en dørklokke her på rommet vårt, men vi passer jo på å være anstendig kledd når vi åpner).

Foruten severdighetene har vi vandret ganske mye i gatene her i byen, og det er en blandet fornøyelse. I likhet med Teheran er det sinnsykt mye biler her, noe som fører til både stor forurensning og en fryktelig trafikk. Heldigvis finnes det gode fortau, men gatekryssing er en utfordring. Noen steder er det trafikklys, men de hjelper bare litt. Skulle det være noen biler som ønsker å gjøre en sving over gangfeltet så er det en selvfølge at de har forkjørsrett, så det gjelder å passe på. Noe av grunnen til at det er så mye trafikk i Iran er at store deler av landets oljeinntekter brukes til å subsidiere bensinprisene, som er verdens nest laveste: 50 øre pr liter.

I går kveld hadde vi en spesielt lang gatevandring. Vi beveget oss over en av de flotte gamle broene og inn i det armenske kvarteret sør i byen for å finne en god restaurant, omtalt i guideboken vår. Dessverre har vi ikke noe godt kart (kartet på hotellet er på persisk), så vi brukte faktisk et par timer før vi fant restauranten.

Vi har vel nevnt dette med restauranter i Iran tidligere, og etter en drøy uke i landet er inntrykket fortsatt at de aller fleste restauranter her er av typen fastfood. Det er ikke lett å finne en “god” restaurant og vi synes heller ikke det har vært så lett å finne de koselige tehusene. Det virker som om mange av de stedene som er anbefalt er stengt for oppussing. Men vi fant en tradisjonell restaurant i nærheten av Imamplassen for noen dager siden. Der fikk vi god mat i noe de kalte en bankettsal dekorert med fargerike fliser. Restauranten har ingen bord, bare takhts (dagsenger), og vi tror de andre gjestene stort sett var iranske turister. Stemningen var i alle fall god, og folk ville veldig gjerne bli fotografert.

Men nå går oppholdet i Esfahan mot slutten. I morgen tidlig tar vi bussen videre, og forhåpentligvis får vi mer å skrive hjem om fra Yazd.

fredag 3. desember 2010

Forurensning fører til langhelg i Teheran - Journalen

Denne artikkelen omhandler en fridag i forrige uke. Denne uken har det vært to fridager pga forurensning, noe som fører til at vi har møtt relativt mange iranske turister de siste dagene.


Forurensning fører til langhelg i Teheran - Journalen

Trans-Asia Express: The video

Nå er videoen klar, så hvis du har tid og lyst på en 8.44 minutters togreise gjennom Tyrkia og Iran (i amatøropptak), så værsågod. Den virkelige togturen tok 72 timer. Facebook-lesere må antakelig klikke på lenken "Vis opprinnelig innlegg" for å kunne se den.


torsdag 2. desember 2010

På plass i Esfahan

Så er vi installert i en liten “apartment” i Esfahan. Her har vi det riktig komfortabelt, med god plass og liten kjøkkenkrok. Det er mange grunner til at dette med kjøkkenkrok er bra. Det er selvsagt fint å kunne lage seg en kopp te på rommet, men det aller beste er at vi har et bord vi kan sitte og spise vår “takeaway” ved. Det er ikke det at vi er blitt helt asosiale, men det virker som om dette med å få bragt mat til hotellene er en vanlig sak i Iran. Det er sikkert flere årsaker til det, men den viktigste grunnen for oss har vært at det har vært sent, at vi ikke har funnet noen ok restaurant og ikke minst at det er veldig deilig å spise uten kåpe og hijab!!! Men vi har selvsagt ikke tenkt å holde oss inne til alle måltider. Esfahan er en stor by, og antakelig den byen som trekker flest turister i Iran, så vi skal nok klare å finne noen gode restauranter her.

Vi kom hit i går kveld etter en tre timers busstur fra Kashan. Bussene vi har tatt så langt er av typen Volvo-buss, som er de mest komfortable, og selv om vi er analfabeter her, så har det gått veldig greit å komme seg rundt. Ved ankomst bussterminalen i Teheran ble vi møtt av horder som spurte hvor vi skulle (Esfahan? Kashan?) og dermed ble vi fraktet til riktig billettskranke og deretter til riktig buss. Så før det var gått 10 minutter var vi på plass i bussen. Da vi skulle videre fra Kashan til Esfahan var vår hotelldame så oppvakt at hun ordnet billetter til oss fordi hun visste det var en travel utfartsdag. Hun sendte til og med en drosje til terminalen for å hente billetten vår. Bussene er rimelig komfortable. Temperatur er unektelig en sak når man sitter innpakket, og vår erfaring er at det veksler mellom veldig varmt og veldig kaldt. (Dette er muligens en av årsakene til at Jan er blitt forkjølet igjen). Ellers får man utdelt en god dose sukker på de iranske Volo-bussene (poser med sjokolade, kaker, karameller, søte kjeks og saft) og så får man se og høre iranske filmer på høyt volum.

Drosjer er en annen sak. Det er ikke alltid lett å se at en drosje er en drosje, men vi har nå akseptert at de er drosjer når de sier at de er det. Vanskeligere er det at disse drosjesjåførene ikke snakker engelsk. De leser heller ikke latinske bokstaver og vi er vel egentlig i tvil om de kan lese overhode. Det har – ved et par anledninger – ført til at det har blitt mye leting og spørring og venting før de har funnet fram til hotellet vårt. Vi har også forståelse for at drosjesjåfører er av de minst glade iranerne vi har truffet. Det kan ikke være morsomt å måtte kjøre bil i en iransk by hele dagen.

Men vi er nødt til å fortelle litt mer om våre opplevelser i Kashan. Den første ettermiddagen gikk vi, som vi tidligere har fortalt, i basaren, hvor vi traff mange hyggelige folk. Av nevneverdige ting i (eller i nærheten av) basaren var Nan-brød-baking på steiner i ovn (nan er faktisk det persiske ordet for brød), tehuset i den gamle hamamen og stoffhandleren med kuleramme. Det morsomste med kulerammemannen var at vi ikke vet om han egentlig bruker den eller om det er noe han bare gjør for turister. Det var naboen hans som oppfordret ham til å finne den fram slik at vi kunne få ta bilde av ham, og stoffhandleren lot seg ikke be to ganger. Vi leste et sted at Kashan mottar færre enn 1000 utenlandske turister årlig, så de har tydeligvis ikke noe i mot å stille opp som fotomodeller når det endelig kommer noen.

Dag to i Kashan brukte vi til å besøke noen av de gamle, tradisjonelle herskapshusene. Dette er hus som de skikkelig rike teppehandlerne bodde i med sine store familier, og det er virkelig store hus. Det ene er på nesten 5000 kvadratmeter og består av flere gårdsrom med fontener og bassenger, vinter- og sommerrom, egne avdelinger for mottakelse, tjenere og hester, bad og vannsystemer og ikke minst klimaanlegg i form av vindtårn (badgir), som bragte luft inn i husene.

På vår sightseeing fikk vi etter hvert lyst på en kopp te, men merkelig nok fant vi ikke noe tehus. Vi spurte derfor en butikkeier som vi hadde handlet hos tidligere, og han beklaget at det ikke fantes noe tehus i nærheten, men hvis vi hadde tid til å vente noen minutter….og dermed satte han over kjelen og hentet fram camping-krakker, og vi hadde en strålende pause i en liten gate hvor skolebarn og –ungdommer hadde stor glede av oss. Etter hvert som de skjønte at vi faktisk er ganske greie folk, kom de nærmere, og de som kunne litt engelsk fikk øvet seg på det.

Iranere er, som vi har nevnt flere ganger, stort sett veldig hyggelige og nysgjerrige. Vi hilser “salam” til dem som møter blikket vårt, og mange spør raskt om hvor vi er fra. Hvis de kan litt mer engelsk, så er neste spørsmål: Ååå, er det ikke veldig kaldt der? Og ettersom det heldigvis er vinter hjemme, så kan vi glede dem med å fortelle at, jo, det er veldig kaldt der nå (minus 10, sier vi, og de gjør store øyne). :-)

Så har vi de som virkelig kan litt engelsk. Vi har ved flere anledninger opplevd at de henvender seg til oss enten for å hjelpe oss eller bare for å praktisere engelsk. Da snakker vi gjerne om Norge og om Iran og om hva vi gjør her og hvor vi skal osv. Dette er bare hyggelig, men vi ser at det også gjør det veldig lett for folk som kan ha spesielle hensikter med å “forhøre oss”.

Men nå er vi altså i Esfahan, hvor vi planlegger å bli i fem dager og derfor unner oss en rolig dag. Foreløpig har vi ikke sett så mye av byen, men vi tenker oss ut i skumringen for å se Imam Square, plassen som fikk den franske poeten Renier til å beskrive Esfahan som “halve verden”.