søndag 31. oktober 2010

Søndagslunsj i gamlebyen

Det er søndag på Rhodos. Vi startet dagen med et besøk i Stormesternes palass, gjenoppbygd som sommerbolig for Mussolini i 1930-årene. Palasset inneholder i dag et museum over Rhodos bys historie, men det er vel så interessant å se den gjennomført smakløse og monumentale innredningen i palasset.

fredag 29. oktober 2010

På cruise i Egeerhavet (eller Fergen til Rhodos)

Da vi bestemte oss for å legge turen gjennom Hellas, planla vi selvsagt også et par stopp i Egeerhavet. Der er det som kjent nok av øyer å velge mellom og mange steder vi gjerne skulle besøkt. Etter noen uker på reise måtte vi imidlertid innse at det var på tide med et noe lenger stopp. Vi liker begge å være underveis, men litt hektisk kan det jo bli. Hver gang vi reiser er det også noe som må planlegges.

mandag 25. oktober 2010

Hva koster det?

Etter 4 uker har vi sett litt på kostnader og prisnivået i landene vi har vært i. Vi har et budsjett på 500 kr pro pers pr dag. Hittil ligger vi på ca. 550 pr.dag inkl. reise, men Tyrkia og Iran vil antakelig trekke gjennomsnittet ned. Polen og Ungarn har vært rimeligst.

Denne figuren fra Statistisk årbok sammenlikner prisnivået i en del land:


Om å velge hotell

Vi har nå vært på reise kontinuerlig i 4 uker. I denne perioden har vi sovet maks 3 netter i samme seng. Det betyr at vi har foretatt en god del hotellvalg, og i dag tenkte vi å skrive litt om hvordan vi gjør det, samt komme med noen tanker om reiseguider og Tripadvisor.

torsdag 21. oktober 2010

Thessaloniki og Meteora - by og land hand i hand

Det var herlig å komme til Thessaloniki! Hellas' nest største by er en trivelig, livlig og akkurat passe stor by. Dessuten var det jo faktisk varmt da vi kom dit, og det var vi såpass uvante med at vi ikke skjønte at vi endelig kunne ha brukt sandalene våre.

onsdag 20. oktober 2010

Tog gjennom Balkan - før og nå

Så er reisens hittil lengste togtur, Beograd-Thessaloniki, tilbakelagt. I de gamle Interrail-dagene gikk det tyske "Akropolis-ekspress" på denne strekningen. Det var et tog som startet i München og endte opp i Athen to døgn senere. Det var en lang reise, men de tyske togene var bra og det var hyggelig ombord. Det var jo den måten unge mennesker reiste til Hellas på den gangen. Reisen var imidlertid regnet som slitsomt, og mange tok turen gjennom Italia istedet.

I dag går det to tog pr dag: Det ene tar hele dagen (15 timer), det andre er et nattog som kommer fram omtrent ved lunsjtider. Vi vurderte nattog, men tenkte at det kunne være fint å se litt også. På www.db.de (og oppslaget på jernbanestasjonen) så vi dessuten at toget både skulle ha 1. klassevogn og restaurantvogn, så vi tenkte at vi skulle unne oss litt komfort på denne lange reisen - vi er tross alt voksne folk!!

Da vi kjøpt billett fikk vi imidlertid vite at det ikke var noen 1. klasse på dette toget. Hva vi tenkte? Ja, kanskje var alle vognene så bra at man ikke behøvde 1. klasse? Eller kanskje det var veldig lite folk på toget? Vi kunne jo ikke utelukke at forholdene hadde bedret seg på disse trakter også.

Klokken 7.45 - en kald og våt morgen i Beograd - steg vi iallefall ombord, og måtte velge mellom de to vognene som skulle helt til Thessaloniki: En utrangert 1.klassevogn med kupeer, der mørke menn bredte seg snorkende ut over flere seter - eller en nesten tom, men litt kald og mørk 2. klassevogn uten kupeer. Vi valgte den åpne vognen, hvor det var mye plass.

Toget forlot stasjonen presist, men kjørte ikke mer enn et par kilometer i gangfart før det stoppet helt. Og så sto vi der. En times tid! Omsider hørte vi et dunk i andre enden, og så rygget vi like langsomt tilbake til stasjonen. Da vi endelig kom oss av gårde var vi 1 1/2 time forsinket, og selvsagt helt uten kunnskap om hva som var årsaken til dette.

I den greske 2. klassevognen ble det veldig kaldt etterhvert. Et vindu hadde en åpning som ikke lot seg lukke, og vognen manglet strøm. Så etter noen timer, etter at vi hadde kledd på oss både ull-stillongs og våre tykkeste ullgensere, og forsøkt å tette vindussprekken med en gardin som ble våtere og våtere og etterhvert begynte å lede vannet inn i kupeen, måtte vi bite i det sure eplet og insistere på plass i en i overkant oppvarmet og parfymert kupe der to menn absolutt ikke ønsket oss velkommen.

Slik gikk turen gjennom Serbia, og ikke før vi nærmet oss FYROM (Makedonia) begynte det å bli bedre plass, og til slutt fikk vi kupeen for oss selv. Det var ikke mye vi fikk sett av Makedonia før det ble mørkt, men vi syntes nok det virket noe mindre "slitent" enn Serbia, og så var det påfallende med minareter i alle landsbyene vi passerte.

Når det gjelder bespisningen ombord, så var det selvsagt ingen restaurantvogn, men vi er heldigvis ikke født i går så vi hadde da med litt nødproviant.

Og til slutt, hvis noen lurer, så hadde vi et par fine dager i Beograd. Byen er kanskje ikke umiddelbart veldig attraktiv, men den har sin egen sjarm. Det kryr av barer og kafeer, og det må være et utrolig uteliv her i den lyse årstiden.



søndag 17. oktober 2010

Nattog

Vi har tidligere stilt spørsmål om hvor "Den store verden" egentlig begynner, og nå vet vi det: Det er når du blir vekket midt på natten av noen som stempler passet ditt, og teksten attpåtil er med et annet alfabet. I natt tok vi nattog for første gang på reisen og for første gang på veldig lenge for oss begge. Vi er helt enige om at få ting gir mer følelsen av å være skikkelig på tur enn å stå i korridoren utenfor kupeen din og se at toget ruller ut fra stasjonen mens du gleder deg til å bli vugget i søvn av togets rullende rytme. Hvor godt man egentlig sover på nattog er en annen sak, og en av oss sov helt klart mye mindre enn den andre. Det er imidlertid et av målene for reisen at hun skal vende seg til å sove på nattog igjen. :-) Som sagt ble vi vekket underveis, og det var heller ingen lang reise egentlig, så allerede før kl. 07.00 denne gråe og tåkete søndagsmorgenen sto vi på stasjonen i Beograd. Etter å ha fått satt fra oss bagasjen bega vi oss ut på leting etter et overnattingssted, men det var lettere sagt enn gjort. Det pågår nemlig en del oppussing her i byen og alle de rimelige hotellene vi forsøkte oss på, viste seg å være under oppussing. Så da skjønte vi at vi måtte gå enten opp eller ned i standard og vi valgte (heldigvis) opp. Så nå nyter vi tilværelsen i et fantastisk rom på Hotel Moskva (som forøvrig også er under oppussing, men dog ikke stengt). Her koser vi oss med badekåper og badekar, wifi og en diger seng med dobbeltdyne og i det hele tatt alt man kan ønske seg. Så får vi heller håpe på bedre vær og rimeligere overnatting når vi kommer til Hellas.

lørdag 16. oktober 2010

Den jødiske bydelen i Budapest

Selv om vi nå har reist videre, har vi lyst til å skrive litt mer om oppholdet vårt i Budapest, hvor vi bodde vi midt i den jødiske bydelen. De fleste jødene i Ungarn kom fra Spania og Portugal på 13-1400 tallet som følge av forfølgelsene der, og før 2. verdenskrig fantes det rundt 800.000 jøder i Ungarn (300.000 i Budapest). Etter den tyske okkupasjonen i 1944, ble det satt opp en ghetto i den jødiske bydelen, hvor svært mange mennesker levde på et lite område under forferdelige forhold. Idag bor det rundt 100.000 jøder i Ungarn, de fleste i Budapest, men bare 20.000 er praktiserende.

I de senere år har flere yngre jøder inntatt bydelen igjen og startet kafeer og annen virksomhet. Det gjør at bydelen virker levende og spennende. Her ligger verdens nest største synagoge som kan romme 3000 mennesker. I tillegg er det et museum og en minnepark som har fått navn etter den svensk diplomaten Raol Wallenberg, som ledet redningsaksjonen av jødene i Ungarn.

I Ungarns kulturelle og intelektuelle liv har jødene spilt en viktig rolle. Vår guide i synagogen mente at 16 av Ungarns 17 Nobelprisvinnere hadde jødisk bakgrunn. Elie Wiesel og Milton Friedman er de mest kjente.

Og mens vi skriver om Budapest synes vi det er verdt å skrive noen ord om vår siste kveld der: Vi hadde lest et sted at MÁV Szimfonikus Zenekar skulle holde konsert i Nasionalmuseet den dagen, og ettersom det var gratis og Nasjonalmuseet sto på ønskelisten vår, la vi en plan som gjorde at vi kunne få med oss både museet og konserten. Det ble en fantastisk opplevelse. Orkesteret spilte flere verker av to ungarsk-amerikanske komponister, som har skrevet mye filmmusikk: Jenö Zádor og Miklós Rózsa. Spesielt Rózsas Sinfonia Concertante med solistene Barnabás Kelemen og Dóra Kokas var en stor opplevelse, men også resten av konserten var veldig bra. Og det er vel grunn til å anta at de to utvandrete komponistene også var jøder. Etter konserten spiste vi en nydelig middag på den nærliggende, gamle, Theatercafé-lignende Muszeum restaurant, før vi avsluttet kvelden på klubben Szimpla Se bilder her. Dette går for å være en av Budapest' aller hippeste klubber - og den ligger midt i den jødiske bydelen.

fredag 15. oktober 2010

På besøk i Balatonfüred

Og så reiste vi til Balatonfüred - med nok et somletog. Vi må understreke at ikke alle togene vi har tatt har vært somlete, og noen av dem har vært riktig fine, men vi blir i blant forundret over at det i Øst-Europa (og kanskje andre steder) fortsatt kjøres en del lange tog, med massevis av gamle vogner og nesten ingen passasjerer. Informasjonen er også ofte litt så-som-så, og det er ikke alltid lett å vite hva som er grunnen til at toget blir stående og vente på stasjonen. Stasjonsnavn kan det også være vrient å få med seg for de annonseres sjelden og det varierer veldig hvor godt stasjonene er merket.


Men nok om det! I Balatonfüred kom vi av på rett stasjon. Noe annet ville vært rart, ettersom jeg (Anette) har en lang historie i denne byen. Jeg kom hit første gang i 1979, og har i løpet av de 31 årene som har gått siden da, vært på besøk fem ganger. Første gang jeg var her traff jeg Gaspar, noe som endte opp i noen år med julekortskriving før kontakten ble gjenopptatt. I1986 tibragte Eirik (4 år) og jeg fire sommeruker hjemme hos familien til Gaspars søster, og siden har jeg kommet tilbake med ujevne mellomrom og alltid blitt mottatt som en god venn.

Og inten unntak denne gang! Helt fra Gaspar kom og møtte oss på stasjonen er vi blitt tatt særdeles godt vare på. Vi bor komfortabelt, får vasket klær, spiser deilig hjemmelaget ungarsk mat, får svar på alt vi lurer på og hjelp til alt vi trenger.

Som da vi sa vi gjerne ville på tur til Hévíz. En termalinnsjø som ligger et par kilometer vest for Balaton. Åpningstider og busstabeller var raskt sjekket, og vi kunne bare sette oss på bussen. Turen fra Balatonfüred til Hévíz går langs nordsiden av Balaton og tar drøyt 1 1/2 time. Det er en fin tur. Og Hévíz er virkelig verdt et besøk. Vi har aldri sett noe lignende: En hel innsjø med vann som holder nesten 30 grader hele året. Sjøen er full av vannliljer - og badegjester naturligvis. De fleste i baderinger, ettersom vannet er dypt. Midt i vannet er det bygget en paviljon med alt en badegjest kan ønske seg, og vannet under paviljon er enda varmere, så der må man sirkulere for å gi plass til nye badende. Det var helt herlig å svømme rundt i innsjøen, og når man tråkker bunnen strømmer mineralboblene opp.











I går var vi på sykkeltur. Det startet med at vi spurte om muligheten til å leie sykler, og straks var noen i gang med å ordne opp. Ettersom det ikke er sesong her nå, så er det minimalt med denslags tilbud, men naboene har jo sykler! Så da var den saken ordnet, og vi fikk en kjempefin tur Tihany rundt sammen med Zsuzsa og Adrian. Været var fint, selv om det var litt kaldt og det er helt nydelig her nå med alle høstfargene.

Også i dag har det vært utflukt. Med nesten hele familien har vi gått tur til utsiktstårnet i Tamashegy ovenfor byen. Turen ble avsluttet med nydelig hjemmelaget lunsj hos Zsuzsa den eldre.

Men nå har vi ikke tid til å skrive mer. Besøket i Balatonfüred er straks over. Nå pakker vi koffertene og om en knapp time sitter vi på toget til Budapest. Derfra går turen med nattog, og hvis alt går som planlagt er vi i Beograd klokken halv sju i morgen tidlig.

mandag 11. oktober 2010

Gode forsetter











Så er vi allerede i Budapest. Etter noen dager i Eger, nordøst i Ungarn, tok vi somletoget hit i går. Ikke for det at tiden flyr. Egentlig er det utrolig at det bare er knapt to uker siden vi startet reisen - vi har jo opplevd så mye! Det er oppholdene på hvert enkelt sted som virker korte, mens reisen totalt sett virker lang.

I dag tenkte vi å skrive litt om hvordan det går med våre gode forsetter om at et sabattsår ikke helt kan være en ferie. Først av alt må vi bare innrømme at det ligner veldig - på ferie altså - men forsettene er som følger: Vi må bevege oss og helst trene litt jevnlig, vi kan ikke drikke alkohol hver dag, og vi må selvsagt også tenke litt over hva vi spiser.

Noen som lurer på hvordan det går? Når det gjelder trening og slikt, så går det ikke så verst. Vi har i løpet av den siste uken gått lange turer i tre nasjonalparker i tre forskjellige land, vi har vært i termalbadet i Eger to ganger, og i dag har vi virkelig tatt i! Vi dro til Szechenybadet i byparken rett etter frokost og ble der hele formiddagen. For ikke bare koste vi oss i det varme vannet, vi svømte også ganske mange meter i utendørsbassenget, og så ble vi med på to - 2 - runder med vanngymnastikk sammen med pensjonistene. Det virket som om treneren satte pris på å få med seg noen nye utøvere og vi tok skikkelig i, både i bein og armer. Treneren smilte oppmuntrende hele tiden, og da vi var ferdige klappet vi alle sammen for hverandre - akkurat som vi gjør på treningstimene hjemme.

Når det gjelder de to andre forsettene så går det heller ikke så verst. Vi spiser f.eks. sjelden dessert, men vi har vært på konditori et par ganger. Senest i dag. Det må innrømmes. Men det var et skikkelig gammelt og fint konditori, så opplevelsen må nesten klassifiseres som kultur. Og så var det det med alkoholen.


Mange av dere vet sikkert at det finnes mye og godt øl i Polen, så vi kunne jo ikke la være å smake på det der. Slovakia har en viss vinproduksjon, men de eksporterer lite, så hvis man skal få smakt den, må det skje der i landet. Alle skjønner vel at vi ikke kunne droppe det? Og så var det Ungarn da, og ikke minst Eger, byen med den verdensberømte vinen Egri Bikaver (okseblod fra Eger)1 . Vin er kultur i Ungarn! Så der har dere svaret. Men vi er allikevel ganske fornøyde med oss selv. I går ble nemlig den store årlige palinka2- og pølsefestivalen avsluttet her i Budapest, og etter å ha stått foran inngangen og tenkt oss grundig om, bestemte vi oss for å avstå fra festlighetene. Da var vi faktisk såpass fornøyde med oss selv, at vi gikk og feiret det med en riktig god flaske vin.


1. Navnet "Okseblod fra Eger" skal stamme fra den tyrkiske invasjonen av Eger i 1552. Den ungarske hæren var ikke stor, så for å motivere soldatene ble de servert god mat og vin. Ungarerne holdt stand og tyrkerne kunne ikke finne noen annen forklaring på at de klarte det, enn at det var blandet okseblod i vinen deres. Til slutt måtte tyrkerne gi seg.

2. Palinka er det tradisjonelle ungarske brennevinet.

søndag 10. oktober 2010

Bildene våre

Som du antakelig har sett, legger vi bildene fortløpende ut på fototjenesten Flickr. Nå har vi også lagt til lenker til bildene etter land. Her bruker vi skallet Flickriver, slik at du får bildene i en strøm. Du stopper strømmen med mellomroms-tasten. Da bruker du også mellomrom for å bla. Siden bakgrunnen er svart, blir dette aller best om du velger fullskjermsvisning (F11-tasten).

Stukturen på adressene til Flicr og Flickriver er helt lik. Hvis du selv vil gjøre dette med dine egne bilder på Flickr bytter du bare ut flickr med flickriver i adressen.

Ungarn bilder på Flickriver


fredag 8. oktober 2010

Fra Polen til Ungarn med et kort stopp i Slovakia

Etter en drøy uke i Polen var vi klare for et nytt land. Guideboken vår beskriver reisen fra Zakopane til Slovakia som en kronglete sak, der man først tar en buss til grensen, spaserer over, og så finner en ny buss på den andre siden. Heldigvis er det enklere: Det går en liten buss (med panormavinduer) flere ganger om dagen, direkte fra Zakopane til Poprad med stopp i flere av Tatralandsbyene i Slovakia, bl.a. Tatranska Lomnica og Stary Smocovec. Vår reise, som gikk til Tatranska Lomnica tok en drøy time og kostet oss det samme som en trikkebillett i Oslo.

Men i Slovakia gjorde vi dessverre flere” tabber”:

Vi kom på feil tid! Hovedattraksjonen i Tatranska Lomnica er en kabelbane som tar deg opp til en topp på 2634 meter. Dessverre var den øverste heisen, som tar deg opp de siste 900 metrene, stengt for vedlikehold. Den av oss med antydning til høydeskrekk, tenkte – da hun så hvordan den banen steg rett til værs - at det kanskje var noen høyere og beskyttende makter som sto bak. Men det hadde sikkert vært fantastisk å komme så høyt ettersom det var så nydelig vær og vi forventet bedre utsyn enn fra den lavere og totalt tåkefylte toppen vi besøkte i Polen.

Den neste tabben var å ikke ha bedre oversikt over de forskjellige stiene da vi bestemte oss for å bruke beina ned igjen fra Skalnate Pleso, stasjonen på 1700 meter som vi tross alt kom opp til. Vi kom oss da ned, men partiene nedover den røde slalåmløypa er ikke de mest sjarmerende vi har gått.

Den siste tabben oppdaget vi da vi gikk innom det fantastiske Grand Hotel Praha, som ligger som et eventyrslott under de høye fjellene. Ikke at det var noe galt med Penzion Encian, men det viste seg at prisen for en overnatting på Grand slett ikke var avskrekkende, og det hadde vært morsomt å bo på det flotte gamle hotellet fra før 1900.



Men for all del: Tatranska Lomnica er et nydelig og fredfullt sted, og vi har reflektert litt over forskjellene på feriestedene på den polske og slovakiske siden av Tatrafjellene. To tredjedeler av fjellene ligger i Slovakia – et lite land med ca 5 mill innbyggere. Her ferierer man i relativt små landsbyer, og etter hva vi hører er turgåing en typisk slovakisk aktivitet. Turismen i de polske Tatrafjellene er derimot i stor grad konsentrert i én by – Zakopane – hvor de 30 millionene polakker strømmer til for å gå i kø (gjerne på høye hæler) på akkurat de samme veiene.

Den stengte heisen, samt det faktum at toget til Ungarn gikk sent på dagen, gjorde at vi bare ble i Slovakia en natt. I går ettermiddag startet så reisen hit til Eger i Ungarn. Den tok ca 7 timer og 5 tog, men vi ankom før leggetid og skal nå ut og utforske byen, samt feire vår første bryllupsdag.

tirsdag 5. oktober 2010

Deilige dager i Zakopane og Tatrafjellene










Selv om vi ikke har vært veldig lenge på reise, og på ingen måte er verken slitne eller leie, så var det deilig å komme til en ferieby som Zakopane. Det er liksom noe med å være sammen med andre som også er på tur, og spesielt hyggelig er det når turistene i hovedsak er landets egne innbyggere. Både på spisesteder og ved turistattraksjoner er folk blide og hyggelige, og relativt lette å komme i kontakt med. Vi hjelper hverandre med å ta bilder av hverandre, og om språkbarrieren ikke er for stor, hender det også vi slår av en prat. I restaurantene slapper folk av, det er gjerne fyr på peisen (fryktelig varmt og gjerne litt røykfylt) og levende folkemusikk. Maten her er kraftig og smakfull og ølet er godt. Polakkene drikke forøvrig gjerne ølet sitt oppvarmet, med krydder, honning eller bringebærsaft. En slags øl-gløgg med andre ord. Det er en drikk for den kalde årstiden og den drikkes med sugerør!

Zakopane er en by med ca 27000 innbyggere, og den ligger på 890 m.o.h. ved foten av Tatrafjellene. Byen er Polens viktigste vintersport- og kursted, og omtales også som Polens "vinterhovedstad". Ved ankomst var vi innstilt på å forsøke å finne privat innkvartering, ettersom det skal være vanlig her, men etter å ha sett på et par heller triste rom, endte vi opp på Willa Carlton. Dette er et gammelt, fint hotell, bygget i 1927. Det ligger i et fredelig villastrøk ca 5 minutter fra gågaten og har virkelig atmosfære. Det er i dag et tostjerners hotell, og for oss er det slett ikke dyrt (kr 320 pr natt inkl. frokost), men gammel storhet sitter i veggene.

Dagene i Zakopane har vi brukt til de mest typiske turistaktivtetene her: I går gikk vi tur inn til den nydelige innsjøen Morske Oko. Ettersom det er lavsesong gikk vi bare sammen med veldig mange andre. Hadde det vært høysesong ville vi ha gått i kø! Men selv om det er litt underlig for nordmenn å gå tur på asfalt og steinbelagte stier, med toaletter og spisesteder langs veien, så var det en flott tur. Været var strålende og Morske Oko var virkelig en tur verdt.

I dag hadde vi ventet oss fortsatt finvær, og planla derfor en tur til fjellet Kasprowny Wierch med kabelbane. Mot alle værmeldinger, startet dagen med regn, så vi tok det rolig og utsatte utflukten. Etter noen timer tok vi allikevel turen, og det var morsomt det, selv om tåken lå tett på toppen og det ikke var mulig se mer enn noen meter foran seg. Vi fikk iallefall frisk luft og pizza, og vi har opplevd å stå med en fot i Polen og en i Slovakia. I morgen reiser over grensen til Slovakia, men det er ikke mange milene vi drar. I Tatranska Lomnica vil vi oppleve Tatrafjellene på slovakisk, og er vi heldige med været får vi kanskje en ny sjanse til å se fjellene fra en høy topp.


søndag 3. oktober 2010

Krakow - tre anbefalinger


Selv om det helt klart var lavsesong i Gdansk, og skoleklassesesong i Torun (vi fikk ikke besøkt hverken Kopernikus- eller pepperkakemuseet fordi de var reservert skoleklasser), så er det tydelig at Krakow holder koken som turistmål utover høsten - og ikke minst kryr det av nordmenn i byen. Vi tenkte derfor vi ville dele noen positive erfaringer med andre som planlegger en reise dit:
Hvis du klarer deg uten minibar og orker å gå noen trapper, er Globtroter et perfekt sted å bo. Det ligger midt i gamlebyen, men inne i en hyggelig gård, så det er helt stille. Rommene er store og koselig innredet, og det finnes vannkoker og gratis kaffe og te.

Dette er en restaurant med en helt spesiell atmosfære i den jødiske bydelen. (Vel, kanskje er det fullt opp av sånne restauranter, så vi vet strengt tatt ikke om den er spesiell, men for oss var den det.) På veggene henger det tett med malerier med jødiske motiver. Vi var der til lunsj en lørdag, og lokalene ble ganske fulle etterhvert. Om kvelden er det også konserter med bl.a. klezmer-musikk. Vi spiste ikke mye, men det vi fikk var godt!

Omvisning på Wawel slott
Når man skal besøke dette slottet må man kjøpe billetter til hver enkelt utstilling og det kan kanskje være vanskelig å vite hva man bør velge. Vi har ingen fasit på det, men er fornøyd med våre valg: "State rooms" gir adgang til slottets hovedutstilling, og man går på egenhånd. Det var fint det, men aller best var "Royal private apartments". Dette er en omvisning med guide. Vi kan selvsagt ikke love at dere får en like god guide som det vi fikk, men for oss var dette en utrolig interessant innføring i Polens historie, formidlet av en sjarmerende og særdeles kunnskapsrik ung kvinne.

De Press i Krakow

I Krakow kom vi over en stor frikonsert på den gamle markdsplassen. Anledningen var det som skjedde her for 30 år siden, med opprettelsen av Solidaritet og uavhengige studentorganisasjoner. Plutselig viste de bilder fra turneen som Kjøtt og De Press hadde til Polen i 80 eller 81. og så stod Andrej Nebb på scenen. Vi hadde med kamera og tok opp noen minutter. Her er resultatet.



Kjartan Slettemark lagde flere videoer med De Press rundt 1980. Det var noen av de første bandvideoene som be laget. Lurer på om de fortsatt finnes...

lørdag 2. oktober 2010

Med tog gjennom Polen











Så er vi kommet fram til Krakow. Vi ankom i går kveld etter en togreise som ble litt lenger enn vi hadde trodd - uten at det egentlig var noe problem. Vi har god tid og hotellrom var bestilt. :-) For å orientere oss i togtilbudet bruker vi det utmerkede nettstedet til den tyske statsbanen: http://www.db.de. Her fant vi ut at det daglig går et tog hele veien fra Gdansk til Krakow. Dette er ikke det raskeste alternativet, men vi har det ikke travelt og det var flere gode grunner til å velge denne ruten. Først og fremst slapp vi å bytte tog underveis. Det andre var at vi skulle ha et stopp i Torun, og med dette toget kunne vi hoppe av der den ene dagen og fortsette med samme tog 24 timer senere. Det hadde vi sansen for! Dessuten fikk vi kjøpt en gjennomgående billett. Akkurat det med å spare noen kroner viste seg forøvrig å ikke være noe stort poeng. Tog i Polen koster ikke mye!

Og reisen gjennom Polen ble nesten perfekt: I komfortable gamle 1.klassekupeer, med god plass, store vinduer og ikke alt for høy fart, kunne vi nyte det vakre landskapet.( Dvs. skog. Vårt inntrykk er at Polen er en eneste stor soppskog, med noen få bosettinger innimellom.) Ikke før tredje billettkontroll på dag to ble vi bedt om å betale et mellomlegg for å sitte i 1.klassevognen, og det var jo greit. Totalt kom turen oss på 200 kr pr pers. Det eneste vi har å utsette på denne reisen var en halvannen times forsinkelse, som vi tror skyldtes at vi av en eller annen grunn måtte reise via et smalt, gammelt sidespor på et stykke av veien. Dette ble det antakelig informert om på stasjonen, men vår polsk er såpass tynn at vi ikke fikk med oss alle detaljene. ;-) Det er klart at 9 timer på tog, som turen i går tok, er ganske mye, men vi koste oss ombord og vi slapp fulle tog med travle mennesker, og ikke minst et togbytte i Warzawa.