Tsumago ligger i den skogdekte Kiso-dalen, lengst sør i Nagano-fylket. Under Meiji-perioden (1868-1912) var den en av 69 postbyer på Nakaendo-ruten mellom Edo (Tokyo) og Kyoto. I 1911 kom jernbanen, og Tsumagos funksjon som postby forsvant. Dette, kombinert med et par andre faktorer, førte til at innbyggerne forlot byen, som dermed ble liggende øde. I 1968 startet en bevegelse for å få bevart historiske steder og bygg, og i løpet av tre år ble 20 hus i Tsumago restaurert. I 1971 gjorde byens innbyggere et vedtak om at ingen hus skal selges, leies ut eller ødelegges, og i 1976 ble byen utpekt som beskyttet område for bevaring av tradisjonelle bygninger.
Tsumago er i dag en levende landsby, som i stor grad lever av turisme . Japanske turister kommer i busslass for å oppleve den fine, gamle byen, men mange kommer også – som oss – for å gå på den gamle postveien mellom Tsumago og nabobyen Magome. Turen mellom de to byene er på 7.7 km og går gjennom landsbyer og skog opp til et fjellpass på 800 meter. Bortsett fra bjørnefaren er ikke turen veldig eksotisk. Disse bjørnene skal visstnok ikke være så farlige, men for å holde dem unna stiene er det satt opp noen store bjeller som turgåerne blir bedt om ringe med. I en brosjyre vi fikk på turistkontoret ble vi også oppfordret til å låne med oss en liten bjelle som vi kunne ringe litt med underveis, og konsekvensorientert som alltid, var ikke Anette vond å be. Turen var forøvrig flott, og ettersom vi hadde god tid gikk vi den like godt både frem og tilbake.
Mange turister gjør korte stopp i Tsumago, men etter et par relativt travle dager, bestemte vi oss for å ta to overnattinger der. Ved hjelp av turistkontoret ble vi innlosjert i et gammelt hus midt i hovedgaten. Damen på kontoret var nok litt i tvil om dette kunne være noe for oss, for huset har nemlig do uten vann, fikk vi vite. Vi lurte litt på om det kunne stemme, men jammen var det sant: Der var det utedo. Ikke ute, men inne – flislagt og greier, men det man slipper ut faller rett ned i en eller annen innretning under huset. Og det var ikke det eneste eksotiske: Under huset renner det også en bekk. Vi vet ikke om vannet fra bekken brukes til noe annet enn blomstervanning, for det finnes vann i springen, men dette må jo ha vært husets vannkilde tidligere. På badet, som også er flislagt, står det en badestamp av tre. Den ble fylt med varmt vann til oss hver ettermiddag, og vi gjorde som vi har lært: Først grundig såpevann og så opp i stampen.
På landet i Japan er det ofte dårlig med restauranter, så det er vanlig med halvpensjon på overnattingsstedene. I Tsumago disponerte vi to rom, hvor det ene inneholdt et lavt bord som vi blant annet kan sitte og spise ved. Bordet var dekket av tre lag med tekstiler: Underst et varmeteppe, over dette en dyne og på toppen en voksduk. Over dette ligger bordplaten. Det betyr at når det blir kaldt om kvelden kan man stikke føttene inn under bordet hvor det er godt og varmt. Ved bordet sitter man selvsagt på tynne puter på gulvet, og det er fortsatt en utfordring for oss å finne en brukbar hvilestilling på dette inventaret. Det er rart med det man er vant til: Det eldre paret vi bodde hos har åpenbart ingen problemer med å slappe av med rett rygg.
Og vi kan ikke skrive om Tsumago uten å skryte litt av vårt søte og hyggelige vertskap på Sakamoto-ya. De gjorde virkelig alt de kunne for at vi skulle trives: Måltidene var innholdsrike med et utall små retter (inklusive insekter). Dette ble båret opp til oss til middag, mens vi til frokost ble invitert ned i “privaten” hvor det allerede var varme under bordet. På rommet hadde vi en tre-liters termokanne med varmt vann, slik at vi hele tiden kan ordne oss te og kaffe. Kaker ble også servert, og da vi kom hjem fra tur fikk vi is. Vi kunne jo ikke takke nei til det, selv om vi akkurat hadde belønnet oss selv med en stor softis ute på gata. Vi fikk også vasket tøy, og ble kjørt til stasjonen da vi skulle reise videre i morges. Så vårt råd til andre må være: I Japan behøver du ikke være redd for å bo enkelt. Det er alltid rent og ordentlig, selv om det skulle være en utedo.
Fra Tsumago gikk turen til Tokyo, og kontrasten kunne neppe vært større. Også her bor vi bra. Det er lite utenlandske turister her nå, og via turistkontoret fikk vi et virkelig bra tilbud. Vi bor nå på et flott hotell, som ligger like ved en jernbanelinje som gjør at vi lett kan komme oss omkring med togpassene våre. I løpet av dagen har vi besøkt utstillingsrommene i Sony-bygningen, vi har spist fransk lunch og spansk middag og vært på en jazzklubb og hørt brasiliansk-inspirert musikk. Det er vel vanlig at man regner hovedsteder for å være lite typiske for et land, og det må også være tilfelle her. På nesten alle steder vi har bodd i Japan, har det ligget kimonoer på rommet. Disse bruker vi på vei til og fra badet, men det er også helt greit å bruke dem innendørs, for eksempel til middag, og vi er blitt fortalt at vi gjerne kan bruke dem ute på gaten. Men sånn er det IKKE her på dette stjernehotellet i Tokyo! Da vi, iført våre kimoner og slippers, kom ned i resepsjonen på leting etter svømmebassenget, ble vi høflig informert om at vi absolutt ikke kunne bevege oss utenfor rommet iført denslags. Jaja... det er ikke alltid lett å være turist!
Tsumago ligger i den skogdekte Kiso-dalen, lengst sør i Nagano-fylket. Under Meiji-perioden (1868-1912) var den en av 69 postbyer på Nakaendo-ruten mellom Edo (Tokyo) og Kyoto. I 1911 kom jernbanen, og Tsumagos funksjon som postby forsvant. Dette, kombinert med et par andre faktorer, førte til at innbyggerne forlot byen, som dermed ble liggende øde. I 1968 startet en bevegelse for å få bevart historiske steder og bygg, og i løpet av tre år ble 20 hus i Tsumago restaurert. I 1971 gjorde byens innbyggere et vedtak om at ingen hus skal selges, leies ut eller ødelegges, og i 1976 ble byen utpekt som beskyttet område for bevaring av tradisjonelle bygninger.
Tsumago er i dag en levende landsby, som i stor grad lever av turisme . Japanske turister kommer i busslass for å oppleve den fine, gamle byen, men mange kommer også – som oss – for å gå på den gamle postveien mellom Tsumago og nabobyen Magome. Turen mellom de to byene er på 7.7 km og går gjennom landsbyer og skog opp til et fjellpass på 800 meter. Bortsett fra bjørnefaren er ikke turen veldig eksotisk. Disse bjørnene skal visstnok ikke være så farlige, men for å holde dem unna stiene er det satt opp noen store bjeller som turgåerne blir bedt om ringe med. I en brosjyre vi fikk på turistkontoret ble vi også oppfordret til å låne med oss en liten bjelle som vi kunne ringe litt med underveis, og konsekvensorientert som alltid, var ikke Anette vond å be. Turen var forøvrig flott, og ettersom vi hadde god tid gikk vi den like godt både frem og tilbake.
Mange turister gjør korte stopp i Tsumago, men etter et par relativt travle dager, bestemte vi oss for å ta to overnattinger der. Ved hjelp av turistkontoret ble vi innlosjert i et gammelt hus midt i hovedgaten. Damen på kontoret var nok litt i tvil om dette kunne være noe for oss, for huset har nemlig do uten vann, fikk vi vite. Vi lurte litt på om det kunne stemme, men jammen var det sant: Der var det utedo. Ikke ute, men inne – flislagt og greier, men det man slipper ut faller rett ned i en eller annen innretning under huset. Og det var ikke det eneste eksotiske: Under huset renner det også en bekk. Vi vet ikke om vannet fra bekken brukes til noe annet enn blomstervanning, for det finnes vann i springen, men dette må jo ha vært husets vannkilde tidligere. På badet, som også er flislagt, står det en badestamp av tre. Den ble fylt med varmt vann til oss hver ettermiddag, og vi gjorde som vi har lært: Først grundig såpevann og så opp i stampen.
På landet i Japan er det ofte dårlig med restauranter, så det er vanlig med halvpensjon på overnattingsstedene. I Tsumago disponerte vi to rom, hvor det ene inneholdt et lavt bord som vi blant annet kan sitte og spise ved. Bordet var dekket av tre lag med tekstiler: Underst et varmeteppe, over dette en dyne og på toppen en voksduk. Over dette ligger bordplaten. Det betyr at når det blir kaldt om kvelden kan man stikke føttene inn under bordet hvor det er godt og varmt. Ved bordet sitter man selvsagt på tynne puter på gulvet, og det er fortsatt en utfordring for oss å finne en brukbar hvilestilling på dette inventaret. Det er rart med det man er vant til: Det eldre paret vi bodde hos har åpenbart ingen problemer med å slappe av med rett rygg.
Og vi kan ikke skrive om Tsumago uten å skryte litt av vårt søte og hyggelige vertskap på Sakamoto-ya. De gjorde virkelig alt de kunne for at vi skulle trives: Måltidene var innholdsrike med et utall små retter (inklusive insekter). Dette ble båret opp til oss til middag, mens vi til frokost ble invitert ned i “privaten” hvor det allerede var varme under bordet. På rommet hadde vi en tre-liters termokanne med varmt vann, slik at vi hele tiden kan ordne oss te og kaffe. Kaker ble også servert, og da vi kom hjem fra tur fikk vi is. Vi kunne jo ikke takke nei til det, selv om vi akkurat hadde belønnet oss selv med en stor softis ute på gata. Vi fikk også vasket tøy, og ble kjørt til stasjonen da vi skulle reise videre i morges. Så vårt råd til andre må være: I Japan behøver du ikke være redd for å bo enkelt. Det er alltid rent og ordentlig, selv om det skulle være en utedo.
Fra Tsumago gikk turen til Tokyo, og kontrasten kunne neppe vært større. Også her bor vi bra. Det er lite utenlandske turister her nå, og via turistkontoret fikk vi et virkelig bra tilbud. Vi bor nå på et flott hotell, som ligger like ved en jernbanelinje som gjør at vi lett kan komme oss omkring med togpassene våre. I løpet av dagen har vi besøkt utstillingsrommene i Sony-bygningen, vi har spist fransk lunch og spansk middag og vært på en jazzklubb og hørt brasiliansk-inspirert musikk. Det er vel vanlig at man regner hovedsteder for å være lite typiske for et land, og det må også være tilfelle her. På nesten alle steder vi har bodd i Japan, har det ligget kimonoer på rommet. Disse bruker vi på vei til og fra badet, men det er også helt greit å bruke dem innendørs, for eksempel til middag, og vi er blitt fortalt at vi gjerne kan bruke dem ute på gaten. Men sånn er det IKKE her på dette stjernehotellet i Tokyo! Da vi, iført våre kimoner og slippers, kom ned i resepsjonen på leting etter svømmebassenget, ble vi høflig informert om at vi absolutt ikke kunne bevege oss utenfor rommet iført denslags. Jaja... det er ikke alltid lett å være turist!
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar