Fire dager i Seoul

Fra Gyeongju gikk turen med KTX til Seoul. KTX er Sør-Koreas Shinkansen, men ikke like presist og heller ikke fullt så komfortabelt som sin japanske søster. Derimot gikk det fort, og turen som med vanlig tog tar over fire timer, var nå unnagjort på under halve tiden.

Vi hadde lagt inn godt med tid i Soul og tenkt at vi kanskje skulle ta et par dagsturer herfra, men vi har reist mye i det siste! Etter å ha sjekket inn på komfortable Seoul Garden slo vi opp i Lonely Planet-guiden vår og oppdaget at deres "Four days in Seoul" så ut til å inneholde mer enn nok av morsomme og interessante opplevelser. Vi bestemte oss derfor for å holde oss i byen og la Lonely Planet bestemme (iallefall en del) av hva vi skulle gjøre.

Gyeongju - en gammel hovedstad i Korea

Gyeongju var hovedstaden i det gamle kongedømmet Silla (57 BC - 935 AD), som regjerte over mesteparten av den koreanske halvøya mellom det 7. og det 9. århundret. På den tiden var Silla en av de mest avanserte sivilisasjonene i verden. Ingen andre steder i Sør-Korea fines det flere graver, templer, pagoder, Buddhastatuer og slottsruiner enn i dette området. På vår vei fra Busan til Seoul la vi inn et tredagers stopp i denne byen, og for å få et best mulig inntrykk av koreanske tradisjoner, bestemte vi oss for å bo i en hanok - et tradisjonelt koreansk hus.

Fitness-Korea

Vi kom oss til Busan i Korea på første forsøk, men det var ingen selvfølge. Taxisjåføren som kjørte oss til havna i Hakata var sikker på at Beetle ville bli kansellert, og da vi sjekket inn fikk vi klar beskjed om at de ville gjøre et forsøk, men at faren for tyfon gjorde at vi måtte være forberedt på en eventuell retur til Japan. Heldigvis gikk det bra. Hydrofoilen surfet stort sett elegant over de flere meter høye bølgene. Vi måtte selvsagt sitte fastspent hele tiden, for det var mye bevegelse i båten og et og annet dunk og plask merket vi også, men overfarten var garantert mer behagelig enn den ville være i en vanlig båt.

Hoteller, språk, mat, toaletter og cash

Så er vi vel fremme i Fukuoka (eller Hakata) - vårt siste stopp i Japan. Dette er vel strengt tatt ikke en by man MÅ besøke, men det er en hyggelig storby og hovedstad på øya Kyūshū. Vi kom hit fordi man herfra kan ta ferge (hydrofoil eller vanlig båt) til Busan i Korea, som er den korteste sjøveien tilbake til det asiatiske kontinentet. Det regner fortsatt, og skal fortsette med det så lenge vi er her, men vi gjør det beste vi kan ut av det: Museer, shopping, god mat osv. Det er NÅ vi må få spist og shoppet det vi ikke har fått spist og shoppet tidligere!

Jordskjelvfare og askeregn

Under "normale" forhold ville vi antakelig spandert mer enn to døgn i en så stor by som Tokyo. Selv om togene er presise og raske, så tar det tid både å planlegge og bevege seg rundt i byen. Da vi bestemte oss for å reise til Japan til tross for jordskjelvet i mars, var det en selvfølge at vi ikke ville reise i de mest jordskjelvutsatte områdene. En kort tur til Tokyo ville vi allikevel ha med oss, og vi syntes egentlig ikke vi kunne merke så mye "unormalt" i byen. Litt strømsparing i form av mørke reklameskilt og noen heiser og rulletrapper som sto, og et fravær av vestlige turister, kanskje? Men vi har ikke vært i Tokyo før og vestlige turister har vi ikke sett så mange av andre steder i Japan heller. Vi var på forhånd blitt forberedt på strømbrudd og stadige små skjelv, men vi opplevde ikke noe av dette selv om Jan mener han merket at det svaiet og ristet litt et par ganger.

Derimot fikk vi et skikkelig regnvær mens vi var der, og aktivitetene våre ble selvsagt preget av det. I stedet for å studere livet på gater og i parker, tok vi heisen opp i 52, etasje på Mori Tower hvor det finnes både et kunstmuseum, planetarium og storslagen utsikt over byen. I Tokyo fikk vi også endelig fråtset i sushi: Anette var mest begeistret for sushibaren hvor hun kunne plukke ut favorittbitene (laks, tunfisk og kokte reker) på båndet som suste forbi, mens fiskeelskeren Jan syntes det var vel så spennende å få servert ukjente biter tidlig en morgen på en restaurant i tilknytning til Tsukiji fiskemarked.

Fra Tokyo gikk turen videre. Fergebillett fra Hakata til Busan i Korea er allerede innkjøpt, så sørover måtte vi uansett, og utstyrt med togpass var vi klare for en riktig lang togreise. Shinkansen har nylig forlenget rutenettet sørover til Kagoshima, Japans sørligste storby, så dit bestemte vi oss for å dra. 1468 kilometer er avstanden fra Tokyo til Kagoshima (litt lenger enn strekningen Oslo-Harstad), og det tok oss 7,5 timer inklusive 15 stopp og en halv time til togbytte i Shin-Osaka. Det betyr en gjennomsnittsfart på mellom 200 og 300 km/t. Vi er virkelig imponert! Togene er HELT presise (ankomsttid står på plassbilletten og vi har aldri opplevd annet enn at det har stemt på en prikk). Dette gjør at man kan klare seg med minimalt med overgangstid fra et tog til et annet. Togene stopper vanligvis i 2-3 minutter på hver stasjon, og da står folk klare til påstigning ved riktig inngang (som selvsagt er godt merket på plattformen). Og det er jo bra ettersom togene gjerne består av 10-18 vogner.

Ombord i toget er det god komfort og høflig personale. Både konduktører og serveringstralledamene bukker stivt når de kommer inn i kupeen, og når de går ut snur de seg og bukker da også. Ettersom de går frem og tilbake absolutt hele tiden, blir det ganske mye bukking.

Regnet fulgte oss på reisen hele veien og har vært med oss mer eller mindre siden. Det er nok den årlige regntiden som har begynt og det er lite vi kan gjøre med det.

Kagoshima visste vi veldig lite om før vi kom hit. Byen, som den gang het Satsuma, var et aktivt senter for handel og politikk gjennom hele middelalderen og var av de første byene som europeerne kom til på 1500-tallet. Også under Edo-perioden, da Japan var stengt for omverdenen, forble byen aktiv og velstående - og både Meiji-revolusjonen, som førte til at keiseren ble gjeninnsatt, og den japanske industrielle revolusjon, skal ha startet her

Men mest kjent er kanskje byen som hjemsted for den aktive vulkanen Sakurajima. Vi bor i 14. etasje midt i byens fornøyelseskvarter og har god utsikt til vulkanen som stadig spyr ut nye skyer med røyk og aske. I formiddag reiste vi over til øya med båt og gikk en tur i lavalandskapet. Underveis var vi vitne til to skikkelige "utbrudd". Det siste så vi fra en observasjonsplattform hvor askeskyen etterhvert kom seilende like over oss, og da vi gikk videre i regnet etterpå, ble Anettes hvite jakke helt gråflekket av asken. På vei tilbake til fergen var vi innom et besøkssenter og fikk blant annet høre at vulkanen har hatt over 500 utbrudd hittil i år. Vi regnet litt på det og fant ut at det betyr ca 3 utbrudd per dag i gjennomsnitt. Vi vet ikke hva som er definisjonen på et utbrudd, men er usikre på om disse askeskyene som vi har vært vitne til regnes. I så fall har vi vært heldige å komme hit i en veldig aktiv periode.



Det var forresten ikke bare Anettes jakke som ble grå i dag. Både i gatene, og ikke minst på mange biler, kan man se tydelige spor av aske.

Kagoshima er også et viktig reisemål for japanske turister, og strøket hvor vi bor er fullt av barer, restauranter og et yrende gateliv. Når det gjelder de vestlige turistene, så er det ikke flere her enn i Tokyo. Vi så to stykker i går, men ellers kan det virke som om vi er de eneste av denslags her i byen.

Tsumago – og Tokyo

Tsumago ligger i den skogdekte Kiso-dalen, lengst sør i Nagano-fylket. Under Meiji-perioden (1868-1912) var den en av 69 postbyer på Nakaendo-ruten mellom Edo (Tokyo) og Kyoto. I 1911 kom jernbanen, og Tsumagos funksjon som postby forsvant. Dette, kombinert med et par andre faktorer, førte til at innbyggerne forlot byen, som dermed ble liggende øde. I 1968 startet en bevegelse for å få bevart historiske steder og bygg, og i løpet av tre år ble 20 hus i Tsumago restaurert. I 1971 gjorde byens innbyggere et vedtak om at ingen hus skal selges, leies ut eller ødelegges, og i 1976 ble byen utpekt som beskyttet område for bevaring av tradisjonelle bygninger.

Tsumago er i dag en levende landsby, som i stor grad lever av turisme . Japanske turister kommer i busslass for å oppleve den fine, gamle byen, men mange kommer også – som oss – for å gå på den gamle postveien mellom Tsumago og nabobyen Magome. Turen mellom de to byene er på 7.7 km og går gjennom landsbyer og skog opp til et fjellpass på 800 meter. Bortsett fra bjørnefaren er ikke turen veldig eksotisk. Disse bjørnene skal visstnok ikke være så farlige, men for å holde dem unna stiene er det satt opp noen store bjeller som turgåerne blir bedt om ringe med. I en brosjyre vi fikk på turistkontoret ble vi også oppfordret til å låne med oss en liten bjelle som vi kunne ringe litt med underveis, og konsekvensorientert som alltid, var ikke Anette vond å be. Turen var forøvrig flott, og ettersom vi hadde god tid gikk vi den like godt både frem og tilbake.

Fjell (山) og tog (電車) i Japan

Det er ikke mye japansk vi har lært oss i løpet av våre første 10 dager her, men i tillegg til takk har vi lært oss både ordet og tegnet (山) for fjell. I Kyoto bodde vi i bydelen Higashiyama (De østlige fjellene) og derfra gikk turen til Takayama (som kanskje betyr høyfjell), en liten by som er varmt anbefalt av Lonely Planet. Dit reiste vi med tog: Først med hurtigtoget Shinkansen fra Kyoto til Nagoya, og derfra i panoramavogn opp gjennom grønne daler til Takayama.

Vi må prøve å få kjørt MYE tog, for i Hong Kong kjøpte vi oss”Japan Rail Pass” for 3 uker, og de var svindyre. I etterkant ser vi at vi helt sikkert kunne klart oss med 2-ukers pass, men transport er av de tingene som virkelig er dyrt i Japan, så så veldig mye penger kaster vi forhåpentligvis ikke bort.

Templer, geishaer og god mat i Kyoto

Det er ingen tvil om at Kyoto er Japans kulturelle hjerte. Byen har mer enn 1600 Buddhist-templer og 400 Shinto-altre og i løpet av fire dager har vi vært innom 10 av dem. Heldigvis har vi ennå ikke blitt "tempel-trøtte", for det er stadig noe som overrasker - enten en spesielt vakker hage, som i Ginkakuji, et vakkert bygg, som i Kinkakuji eller en fire kilometer lang fjellsti, overbygget med hundrevis av røde toriier, som i Fushima-Inari Taisha. Zen-templene er gjerne omgitt av steinhager, fulle av symboltunge trær, blomster, vann og småstein raket i forskjellige mønstre og formasjoner. I en av hagene i Daitokuji fikk vi utdelt en liten guidebok hvor vi kunne lese om betydningen av hvert eneste element i den lille hagen, men vi må vel innrømme at vi ikke tok oss tid til å kontemplere over absolutt alt.












Vi kom til Kyoto med et voldsomt regnvær, og hvis vi skal lete etter en god ting med det, så må det være de flotte grønnfargene. I tempelhagene i Kyoto er det mye av en type lønnetrær med massevis av små blader. De er nydelige når de er grønne, men det skal være helt fantastisk når de blir røde om høsten. Ved siden av kirsebærblomstringen - som vi dessverre ikke rakk - er nok høsten den travleste turistsesongen her.

Men Kyoto har mer enn templer, ikke minst fornøyelseskvarteret Gion. I dette området finnes det fortsatt gater med eksklusive tehus og restauranter i gamle 1600-tallshus. På disse stedene er det geishaene holder til, og den som gjerne vil se en geisha eller en maiko (geisha-lærling) bør oppholde seg i disse gatene når de er på vei til sine avtaler om ettermiddagen. Vi var heldige og fikk sett en geisha på nært hold en ettermiddag, men enda mer stas var det å oppdage en virkelig flott en på vei til middag med et par klienter kvelden etter. Det er noe fasinerende med disse kvinnene som fortsatt ivaretar mange hundre år gamle tradisjoner hvor hovedoppgaven er at de skal underholde og glede menn.

Selv har vi både gledet oss og spist godt i Kyoto. Kanskje er det tilfeldig, men for oss har Japan så langt vært en veldig sosial opplevelse. På mange typer restauranter sitter man rundt disken og spiser, og det gjør det lett å komme i kontakt med folk. Vi har både truffet turister fra Sapporo, morsomme briter og et lokalt par som var ute for å feire sin 37. bryllupsdag. I tillegg har vi snakket med andre turister både på toget og hjemme på "herberget" vårt. I Kyoto har vi bodd veldig bra på B&B Juno, som drives av et vestlig par. Selv om huset er i gammel japansk stil, og vi har sovet på madrasser (futoner) på gulvet (tatamimatter), er det selvfølgelig veldig avslappende å forholde seg til et vertskap med likere kulturell bakgrunn - og vi har satt spesielt stor pris på vår østerikske vertinnes sans for god kaffe. Av restauranter vil vi spesielt anbefale Grotto, hvor vi for 350 kroner kunne spise oss gjennom ni retter med japanske spesialiteter. Vi kom over det ved en tilfeldighet (fordi vi bodde rett i nærheten), men fikk etterpå vite at stedet både er listet i alle guidebøkene og ligger som nummer fire på Tripadvisors liste over anbefalte restauranter i Kyoto.

Nara - Japans eldste hovedstad

Mange vet at Kyoto er Japans gamle hovedstad, men det finnes en som er enda eldre og det er Nara. Byen ligger en drøy halvtimes togtur sør for Kyoto og øst for Osaka, og har i dag ca 350.000 innbyggere. I skikkelig gamle dager, fram til en gang på 600-tallet, hadde ikke Japan noen permanent hovedstad. Visse Shinto-tabuer gjorde nemlig at hovedstaden måtte flyttes hver gang en keiser døde. (Shinto er Japans opprinnelige religion, og i følge vår guidebok er 86% av alle japanere tilhengere av både Buddhismen og Shinto.) Under påvirkning fra Buddhismen ble det på slutten av 600-tallet bestemt at landet skulle ha en fast hovedstad, og etter litt prøving og feiling ble denne etablert i Nara i 710. Dette varte bare i 75 år, men var lenge nok til at noen av de største og viktigste templene ble flyttet hit.

I dag er Nara en populær turistdestinasjon med åtte attraksjoner på UNESCOs verdensarvliste. De fleste av disse ligger inne i en stor park/skog hvor det bor ca 1200 halvtamme rådyr. Vi har nå brukt to dager på sightseeing i Nara og wow-faktoren er høy: Det gamle tempelet Todaj-ji, inneholder en enorm Buddha-statue i bronse, og skal være verdens største trebygning. Den store portalen Nandai-mon huser to åtte-meter høye vakter laget av Unkei, en av Japans mest berømte treskjærere gjennom tidene. Kasuga Taisha-komlekset har flere tusen lykter både inne i selve komplekset og på veiene som fører frem dit, og hvis vi skulle ha planlagt en reise hit en annen gang, så skulle vi gjort mye for å få med oss en av de to årlige festivalene når alle lyktene tennes. Templer og bygninger er imponerende i seg selv, men det er kombinasjonen med naturen - trærne, blomstene og dyrene - som gjør det så spesielt og vakkart.

Over til noe helt annet: Japan

Vi har begge alltid tenkt at Japan ligger litt utenfor rekkevidden av en vanlig reise, men da planen om en skikkelig langtur dukket opp, ble saken en annen, og Japan er jo et naturlig vendepunkt for en reise Asia rundt. Som de fleste har fått med seg, så har det vært noen naturkatastrofer her de siste månedene, så Japan som reisemål har ikke vært like opplagt hele tiden, men nå er vi heldigvis her.

Turen fra Hong Kong til Osaka tok 3 timer med fly, og vi fikk en skikkelig billig billett med et knapt halvfullt fly fra Air India. Vi hadde litt problemer med innsjekkingen, da flyplasspersonellet mente vi behøvde en billett for utreise for å få opphold i Japan, men etter å ha underskrevet papirer på at vi var klar over situasjonen og tok ansvaret selv, slapp de oss heldigvis ombord. Ved ankomst Japan var dette allikevel null problem: Med bare smil og ingen spørsmål, fikk vi 90 dagers oppholdstillatelse i landet.

Og møtet med Japan har vært utelukkende positivt. På forhånd hadde vi bestemt oss for å starte i en liten by, i håp om å kunne vende oss litt til det japanske i fred og ro. Vi valgte den gamle hovedstaden Nara, som vi kanskje vil skrive mer om senere. Her bor vi på en ryokan - et tradisjonelt japansk overnattingssted. Rommet vårt er ganske stort, men har lite møbler. Vi sover på madrasser på gulvet og har et lavt bord og to puter å sitte på. Det er omtrent det hele. Hodeputene er forøvrig ikke myke, men fylt med noe som kjennes ut som småsten eller riskorn. De former seg godt etter hodet og er slett ikke ubehagelige.

Det er nok lite utenlandske turister i Japan nå, men her på ryokanen er det iallefall tre norskættede amerikanere. Dem møtte vi første gang i går kveld da vi satt på en tradisjonell kro - anbefalt av vår vertinne - og drakk øl og prøvde oss på de forskjellige smårettene. Vi fant fram til stedet ved å gå etter lyden, for der var stemningen høy og vi følte oss absolutt velkomne da vi stakk hodene inn. De fleste gjestene var ganske unge, men det dukket også opp en lystig gamling (85) etterhvert - og så kom altså amerikanerne. Dette er det nærmeste vi har kommet en fest på lenge, og vi lader nå opp til et nytt besøk der i kveld. Vi må bare passe på at vi kommer oss hjem før leggetid som er kl. 22.30, for da stenges dørene.

Men før vi skal ut, må vi ha et bad. I tilknytning til rommet vårt har vi et privat toalett, men et tradisjonelt japansk bad er ikke nødvendigvis noen privatsak. Her i huset kan badene - et for menn og et for kvinner - bare brukes noen timer hver morgen og kveld. Om morgenen kan det bare brukes til dusjing, men om kvelden fylles også det store badekaret opp med godt og varmt vann. Så da tusler vi ned, iført våre kimonoer, dusjer og vasker oss før vi stiger opp i badekaret. Så ligger vi der til vi er gode og varme, før vi tar en ny såpevask i dusjen. Deretter er det opp i karet nok en gang, før den avsluttende dusjen. Man føler seg ganske ren etter den prosessen! Badevannet skal IKKE tømmes etter bruk, men vente på eventuelle andre badende, og det er to dusjer på badet, så det er slett ingen selvfølge at du får det hele for deg selv.

Det er i det hele tatt mange regler som gjelder i Japan, og vi vil selvsagt forsøke å lære oss de viktigste av disse. Det er f.eks. en utfordring å lære seg skosystemet: Når skal skoene av og når kan de beholdes på, og når må man ha egne sko? På ryokanen må vi ta av oss uteskoene i resepsjonen. Der står det innesko til utlån, men de er ikke spesielt komfortable og er iallefall for små til Jan. Vi har nå fått bekreftet at det er ok å gå barbeint - så da gjør vi det. Når vi går inn på rommet vårt - som er dekket av matter- må også inneskoene av. På doen vår, som er ca 1 kvadratmeter stor, står det egne sko, og i resepsjonen står det også utesko som vi kan låne. Som sagt: Vi gjør så godt vi kan.

Hong Kong rundt med Octopuskort

Hongkong er en stor by (ca 7 mill.), men ikke den største i dette området. Guandong, den kinesiske provinsen som ligger omkring Hong Kong, inkluderer storbyer som Guangzhou ( Kanton), og Shenzhen. Det var her utenlandske handelsfolk først kom i kontakt med Kina. Romerne var blant de første som kom hit rundt år 200, og under Tang-dynastiet (618-907) var arabiske handelsmenn her på jevnlige besøk. De første europeerne som bosatte seg her, var Portugiserne på 1500-tallet og på slutten av 1600-tallet var britene også på plass.

Kinesere vi møtte

Egentlig skulle dette innlegget hete "Uvant atferd" og handle om alt det vi oppfatter som rart i Kina: Harkingen og spyttingen, doene uten avlukker, at de serverer ølet lunkent og ikke vil ha tips, og ikke minst litt om all poseringen når de skal fotograferes. Etter at innlegget var klart skulle det bare fikses litt på oppsettet og - vips - var det hele slettet. I mellomtiden hadde vi lastet opp bilder av noen av de mange hyggelige kineserne vi har truffet underveis, og ved nærmere ettertanke velger vi å utelate teksten og heller bare legge ut bildene - med tusen takk for fire fine uker i Kina:

Gamle kinesiske keramikkhodeputer

I dag var vi i et museum her i Guangzhou, hvor de hadde en utstilling av gamle keramikk/porselenshodeputer. Vi har jo kjent til denne typen hodeputer før, men når man ser så mange på en gang så blir man jo litt nysgjerrig: Hvorfor i alle dager ville noen legge hodet sitt på en hard keramikkloss istedetfor på en myk pute? Svaret måtte vel kunne finnes på nett, og her er artikkelen vi baserer følgende informasjon på: http://www.soyouwanna.com/use-pillows-1609.html

Guilin - vakrest i Kina

Fra vi kom inn i Kina for nesten fire uker siden, har reisen bare gått oppover. Fra Lijiang går turistløypa videre oppover til Shangri-la som ligger på 3200 meter og ikke langt fra grensen til Tibet. Vi var også nysgjerrige på dette stedet, men værmeldinger som lovet kuldegrader og snø/sludd gjorde at vi bestemte oss for å snu i Lijiang og Tiger Leaping Gorge. Tibet og den slags får være til en gang vi er bedre utstyrt.

I stedet satte vi oss på toget, og etter 28 timer og et togbytte i Kunming var vi fremme i Guilin. Dette var vår første togreise på denne turen i Kina, og nattoget på “soft sleeper” var spesielt komfortabelt. Gode banelegemer, komfortable og lange nok senger, rene doer - det var rett og slett ingenting å klage på og vi har stor forståelse for at tog er det foretrukne transportmiddelet i Kina. Det er både bedre og billigere enn buss, og ofte er det også raskere. Vi kan jo samtidig reklamere for det utmerkete nettstedet: http://www.chinatrainguide.com/schedule/

Men så var det altså Guilin, kjent for sine vakre “sukkertopp”-fjell. Selve byen er en middels stor (750,000) og litt over middels sjarmerende kinesisk by, med flere naturskjønne parker med fjelltopper og grotter. Det er imidlertid byens omegn som trekker turistene, og særlig den lille byen Yangshuo, som kineserne regner som det vakreste stedet i Kina. Vi gjorde som de fleste og reiste dit med båt på Li-elven (Li Jiang, som det heter på kinesisk). Vi deltok på en organisert tur (CITS) og var godt fornøyd med både opplegg og guide. Båtturen var flott og minnet ikke lite om fergen på Geirangerfjorden. Underveis ble vi informert om det som regnes som høydepunktene – akkurat som man blir på Geirangerfjorden. På alle kanter var det grønne fjelltopper å se og på elven møtte vi båter og flåter. Vel fremme i Yangshuo gikk turen med buss ut på landet, og vi innrømmer gjerne at dette er et nydelig landskap. Høydepunktet var en tur på bambusflåte nedover Yulong (drage)-elven. På denne mindre elven er det ikke tillatt med motorisert ferdsel og vi kunne dyppe føttene i vannet mens vi ble staket av sted. Underveis var vi også vitne til et “skarv-fiske-show”, hvor vi fikk se denne tradisjonelle formen for fisking. Den fungerer slik at de dresserte skarvene får et bånd rundt halsen som gjør at de ikke klarer å svelge den fisken de fanger. I stedet bringer de den tilbake til fiskeren. Vi har hørt at de får spise hver syvende fisk, hvis ikke blir det vel så som så med motivasjonen.

Foruten denne turen til Yangshuo og besøk i Guilins parker, har vi også utforsket Guilins omegn litt på egen hånd. I går bestemte vi oss for å ta en “tyrker”. Med det mener vi å sette oss på en buss til et eller annet sted, og så se hva som skjer – slik vi gjorde det i Tyrkia i høst. Denne gangen fulgte vi et tips om en “ancient village”, beskrevet i Lonely planet. Turen dit gikk med tre forskjellige busser og var en opplevelse i seg selv: Først den toetasjes bybussen, deretter forstadsbussen som vi var veldig stolte av å klare å flagge ned. Det var nemlig første gang vi faktisk lærte oss å gjenkjenne noen kinesiske tegn. Så vidt vi kan se består de aller fleste kinesiske stedsnavn av to stavelser – og to tegn, og heldigvis har guideboken vår alle stedsnavn skrevet på både engelsk og kinesisk. Vi klarte altså å gjenkjenne de to aktuelle tegnene på bussen, og vips var vi ett steg videre på reisen. Den tredje bussturen var den morsomste. Selv om vi ikke reiste mer enn 3 mil ut av byen var vi plutselig på landet og da vi kom til den siste landsbyen før vi skulle av, måtte bussen stoppe for hver tjuende meter for å ta med kasser med øl, sekker med korn, poser med mat, sementsekker, gassflasker og en brukt vaskemaskin.

Den gamle landsbyen, Jiangtouzhou, var grei nok. Vi ruslet rundt og så på gamle hus, et gammelt tempel og noen rismarker mens vi lurte på hvor de 800 innbyggerne egentlig befant seg. Deretter ruslet vi ut på landeveien og fant et hyggelig spisested hvor de slaktet en høne og lagde suppe til oss. På vei tilbake til bussen ble vi stoppet av en bil med tre mennesker på biltur: Mr. Wei med svigerinne og mor. Han fortalte at de var veldig glade i utlendinger og at de svært gjerne ville ha oss med til en vakker landsby litt lenger unna. Etter litt nøling takket vi ja til tilbudet og fikk en fin tur oppover i fjellet. Underveis konverserte vi så godt vi kunne og hørte på den samme CD-en med kinesiske ballader minst fire ganger. (Vi fikk oss faktisk en favoritt til slutt). Da vi kom tilbake til Guilin i halv-sju tiden om kvelden var vi enige om at det hadde vært en fin, men litt slitsom dag.

I høljeregnet i dag sitter vi på herberget vårt og skriver og leser og venter på toget. Nå er det nemlig ikke mange dager til visumet vårt utløper og vi har bestemt oss for å reise til Hong Kong. Første skritt på veien dit er storbyen Guangzhou – og dit reiser vi med nattoget nå i kveld.