Uluru, Kata Ttjuta og den australske outbacken

Midt i Australia ligger det en stor stein som de fleste har hørt om. Ayers rock heter den - eller Uluru. Den er en av verdens største"øyfjell" (inselberg) - et isolert fjell som stikker brått opp fra bakken - og det er et ganske imponerende syn: Stor og rød ligger den midt i det tørre ørkenlandskapet. Godt synlig på lang avstand og aldri til å ta feil av.

Uluru

Fjellet ligger i Uluṟu-Kata Tjuṯa National Park, som også omfatter Kata Tjuta (mange hoder) - et annet imponerende fjell.  Kata Tjuta er forskjellig fra Uluru ved at det består av konglomerat (ikke sandstein) og at det har flere topper (og her er det en sammenheng - mellom kongolomeratet og de mange toppene). Vi ble, ved et par anledninger, forklart geologien til disse fjellene, men skal ikke forsøke oss på noen gjenfortelling. Det som sitter igjen av lærdommen er (bortsett fra det med konglomerat og sandstein) at det bare er en liten del av de massivene som utgjør fjellene som er synlige over bakken. Uluru rager f.eks. 348 meter over bakken, men er kanskje så mye som 6 km langt under. Vi lærte også at den røde fargen rett og slett er rust og at fjellenes egentlige farge er ganske vanlig grå.

Kata Tjuta

  
Men Uluru er ikke noe vanlig fjell. For ananguene - det aboriginske folket - er det et hellig fjell og på vår guidete tur ble vi fortalt noen av de mange legendene som er knyttet til de forskjellige hulene og formasjonene i fjellet. Disse legendene, eller fortellingene, er del av en omfattende og gammel tradisjon  (Songlines) som gjør det mulig for en kyndig person å navigere seg gjennom landet ved hjelp av sanger og legender. I tillegg til navigasjon fungerer fortellingene som lærdom for hvordan man kan overleve i dette tørre og ugjestmilde landskapet, og de formidler en moral. Det er fortsatt mange huler og steder rundt Uluru som brukes til seremonier og som er så hellige at vi ikke får lov til å fotografere dem.

Uluru

Det er mange som arrangerer turer til Uluru, men om man reiser dit på egen hånd er det bare ett sted å bo: I Ayers Rock Resort, eller Yulara, som de også kaller byen. Det er i grunnen et merkelig sted. En by konstruert for turisme, drevet av et enkelt firma og som ligger helt for seg selv ute i ørkenen. Grunnen til at byen ble anlagt, var den stadig økende turismen og fremveksten av turistfasiliteter inne i nasjonalparken. I 1978 ble det vedtatt å bygge en turistby utenfor nasjonalparken og i 1984 var den klar - med hoteller, restauranter, butikker, campingplass, veier og ikke minst en flyplass.

Town square, Yulara

Vi var kanskje litt skeptiske da vi ankom: Desert gardens hotell ligner litt vel mye på et luksushotell. Og er egentlig et så stort turistanlegg noe for oss? Men det var ganske komfortabelt i vårt store og klimakontrollerte rom (det var ca 40 grader ute mens vi var der), og det finnes ikke bare luksushoteller på anlegget. Den første kvelden ruslet vi ned til Outback Pioner og grillet emupølser i BBQ-baren - og det var ikke mye luksus over det. Så det går an å bo billigere enn vi gjorde, både i dorms og 4-mannsrom, og det finnes spisesteder i mange prisklasser. Men billig er det ikke i Yulara!

Svømmebasseng, Desert gardens hotel

Det vi faktisk synes det var lurt å bruke penger på, var de fine turene vi var med på. Vi hadde - mer eller mindre bevisst - valgt et selskap som spesialiserer seg på små grupper (SE IT). Vi var med på tre turer, og på den ene av disse fikk vi en hyggelig, morsom og flink guide helt for oss selv. Det var på turen til Kata Tjuta, hvor vi bl.a. gikk en tur i Walpa Gorge midt i den verste ettermiddagsheten. Det er virkelig noe av det varmeste vi har opplevd, men med solhatt, solbriller, fluenett, godt med solkrem og mange liter vann ble det en riktig fin tur. Page - vår guide - hadde til og med tatt med bærbar aircondition (en spruteflaske med vann). Det var ikke mange andre enn oss der ute - bare stille og fint - og vi fikk sett både rovfugler og kenguruer på veien.

På tur i Walpa gorge, Kata Tjuta

Dagen etter dro vi på tur med Page igjen. Denne gangen var vi fem deltakere og bilen hadde firehjulstrekk. Etter 100 strake km på Lasseter highway var vi fremme ved Curtin springs cattle station, og da snakker vi ikke om noen liten gård. Hele eiendommen er omtrent på størrelse med Østfold fylke, men kan allikevel ikke fø mer enn 4-5000 kyr.  Vi besøkte først det de kaller Homestead eller Wayside inn, som er den første (og eneste) bebyggelsen på veien fra Yulara til den store hovedveien Stuart highway.

Curtin springs cattle station

Her finnes alt som trengs for den reisende: Mat,drikke, bensin, campingplass og rom. Page fortalte historien om familien som flyttet ut hit på 50-tallet for å drive med kveg, og om hvordan den økende turismen førte til at de i dag får sin mest stabile inntekt fra denne delen av virksomheten.

Bensinpumper, Curtin springs

 Etter stoppet på homesteadet gikk turen ut i outbacken. På røde veier kjørte vi rundt og fikk se både kveg og kenguruer, en saltsjø og et fjell. Vi fikk lære om hvordan de ved hjelp av å kontrollere tilførselen til de forskjellige vanningsstedene kan lede kveget inn mot innsamlingsplassene, og om hvordan denne metoden ikke har fungert så godt de siste årene fordi det har vært godt med regn og ikke noen mangel på vann. I slike tilfeller gjelder det at ikke alle de gamle dyrene er slaktet, for kyrene har faktisk hukommelse og ei gammal ku kan være den som vet hvor de skal gå den dagen det begynner å bli knapt med vann igjen.

Røde veier

Mount Conner og en dam med drikkevann for kveg

Det ble en fin tur rundt på eiendommen og da solen begynte å gå ned, stoppet vi ved et 450 år gammelt tre for å nyte noen dråper sparkling i solnedgangen. Det er en veldig fin outback-tradisjon, har vi skjønt. Vi drakk i allefall sparkling hver eneste solnedgang mens vi var der. :-)

Sparkling i solnedgangen

Dagen ble avsluttet med middag på homestead-et før vi startet på bilturen tilbake til Yulara. Page la bilen godt til rette - midt i veien - og forklarte det med at hun da fikk noe lenger tid til å stanse hvis et eller annet skulle komme hoppende eller krypende ut i veien. Hun forsikret oss også om at det neppe ville være noe problem å oppdage eventuell møtende trafikk i god tid på de rette veiene. Og hun hadde rett i at det ikke var noe problem: Vi møtte ikke en eneste bil på 100 km! Ikke rart de kaller det outback.

Lady Elliot Island

Vi kan like gjerne innrømme det med en gang: Lady Elliot Island er ikke noen øde øy! Vi trodde kanskje det ville føles sånn, ettersom den lille koralløya ligger 8 mil fra land og uten nære naboer, men det gjorde ikke det. Lady Elliot Island (LEI) er derimot et lite paradis for mennesker, fugler, havskilpadder og alle fiskene som lever på revet som omkranser øya. LEI er på ca 45 mål (0.45 kvadratkilometer) og er den sørligste i det store australske barriererevet.

Vi reiste ut fra Hervey bay, hvor vi hadde tilbragt en natt hos Mike på Bay B & B. Da han hørte at vi skulle være på LEI i fem dager, lurte han fælt på hva vi hadde tenkt å gjøre der. "Lese, snorkle, slappe av", svarte vi, og det var bra, mente han.  Det er jo ikke noe annet å gjøre der ute. Men fem dager på LEI er absolutt ikke for mye. Vi kunne fint ha klart noen dager til uten å lide noen nød.

Lady Elliot Island Eco Resort

Lady Elliot Island har fått sitt navn etter skipet som første gang oppdaget øya i 1816. Senere ble nesten all vegetasjon og det meste av jordsmonnet på hele øya fjernet. Dette jordsmonnet bestod nemlig av guano (fuglemøkk) som kunne gjøre nytte som gjødsel både i Australia og på New Zealand. Utbyttingen av jorda ble gjort over en tiårsperiode fra 1863 til 1873 og førte til at alle fuglene som holdt til på øya forsvant sammen med vegetasjonen. Det ble ikke plantet nye trær før i 1966, da fyrvokterfamiliene (de eneste som bodde der) gikk i gang med å plante noen hurtigvoksende trær. Treplantingen var heldigvis vellykket, fuglene kom tilbake, og i 1969 bygget pioneren Don Adams en flystripe på øya og fikk en leieavtale av den australske staten for å starte opp med turisme. Denne leieavtalen har vært på anbud flere ganger senere og i 2005 ble Lady Elliot Island Eco Resort etablert. Dagens ledelse jobber bevisst for å drive stedet på en miljøvennlige måte. Tiltakene inkluderer produksjon av solkraft, drikkevann fremstilt ved avsalting av havvann, planting av opprinnelig vegetasjon osv. Dette har ført til at anlegget er sertifisert som "Advanced Ecotourism" av Ecotourism Australia. Spesielt interesserte kan lese mer om historien på hjemmesiden deres.

Her bodde vi

Utsikt fra rommet vårt

Vi, som gjester, opplevde miljøfokuset som utelukkende positivt. Det er ikke noe hysteri omkring sparing av strøm, vann, rene håndklær osv., men vi ble oppfordret til å tenke oss om, og det ble ikke solgt vann på flasker. Det var heller ikke nødvendig ettersom det avsaltete havvannet smakte utmerket og var helt uten spor av salt. Kildesortering og nennsom bruk av matrester er også noe vi bare synes er positivt, men det som virkelig var bra var hvordan nesten alt av aktiviteter handlet om øya, revet og det rike dyrelivet der.

Korallrev ved lavvann

Lagunen ved lavvann

Lady Elliot Island er kjent for en ganske spesiell fauna med et spesielt rikt fugleliv. Faktisk er hele øya "pepret" med fugler, både i trærne og på bakken og da vi var der var det hekketid. Det betyr et ganske høyt lydnivå, men det var bare hyggelig - og alle rom var utstyrt med et godt lager av gule ørepropper.

White Capped Noddy - Anous minitus

Red-tailed tropic bird-unge

Bortsett fra fugler finnes det ikke mange dyr på LEI. Vi hørte aldri om slanger eller andre skumle kryp og bortsett fra noen få fluer var det heller ingen plagsomme insekter der.  Derimot finnes det massevis av spennende liv i havet. I tillegg til alle de flotte korallfiskene kan vi nevne blekksprut, murener (ål), haier, mantaer og ikke minst havskilpadder.

For oss ble havskilpaddene et høydepunkt, og torsdag 22. november ble den store "skilpaddedagen". Eggleggingssesongen hadde akkurat begynt og kvelden før hadde vi vært på en kort "Turtle briefing" for å lære om hva som skjer når havskilpaddene går på land for å legge sine egg. Dette er ganske fasinerende stoff: En kjønnsmoden hunnskilpadde (minst 30 år gammel) parrer seg  med opp til 70 forskjellige hanner. Spermen lagrer hun og når hun er klar til å legge egg (noe hun gjør flere ganger i sesongen når hun først er i gang), blir eggene befruktet med sperm fra spermlageret før de blir lagt. Deretter må hun på land for å legge eggene og dette er en langvarig prosess med flere faser: Komme seg opp på stranden, grave en grop, legge egg, dekke over eggene, komme seg ut i vannet igjen.  Hele denne prosessen kan ta flere timer, og skjer vanligvis om natten/tidlig morgen - og helst når det er høyvann.

Spor av skilpadde på stranden

Loggerhead som legger egg i soloppgangen

Denne torsdagsmorgenen var vi altså så heldige å være vitne til alt dette. Vi hadde stått veldig tidlig opp - over en time før soloppgang, og etter å ha brukt bortimot en time på å gå rundt øya oppdaget vi plutselig de umiskjennelige sporene av skilpadde - og skilpadden som lå der lengst oppe på stranden. Vi nærmet oss forsiktig og satte oss ned ca 20 meter fra henne for å observere. Vi trodde hun var kommet til fasen for nedgraving av eggene og ventet på at hun skulle blir ferdig og komme seg ut i vannet, men det varte og rakk. Etter en god stund dukket det et par andre gjester opp og etter en time kom endelig en kyndig person - biologen Maggie from Activities. Det var så bra!  Hun fortalte oss at skilpadden akkurat hadde begynt å legge egg og at hun derfor var i transe og ikke så lett ville bli forstyrret om vi gikk nærmere. Ved hjelp av en lommelykt fikk vi se eggene som allerede lå i gropen.

Nylagte skilpaddeegg

Og for å komme til en avslutning: Alt gikk fint. Skilpadden ble ikke forstyrret. Eggene ble lagt og dekket fint igjen, skilpadden kom seg ut i havet igjen og vi fikk - i tillegg til opplevelsen - skryt for å ha oppført oss som ordentlige forskere. ;-)

Senere samme dag var vi på snorklesafari med båt. På LEI er det fullt mulig å snorkle rett fra land - både i lagunen på østsiden og ut mot revene på vestsiden. Dette er en av de kvalitetene som gjøre LEI spesiell i forhold til mange av de andre øyene på barriererevet, men det kan være vanskelig å komme seg ut ved lavvann og hvis det er sterk strøm kan det bli litt langt å svømme, så snorkling fra båt er også et bra alternativ. Følgebåt og guide er heller ikke å forakte for den som ikke er 100 prosent fortrolig med havet. På denne snorkleturen var vi heldige å treffe på flere skilpadder. Vi så dem på 7-8 meters dyp mens de ble renset av små korallfisk. Vår entusiastiske og flinke guide, Emma, dykket også ned i det klare vannet og klappet dem på skallet. Det er visstnok helt ok, og noen skilpadder ser rett og slett ut til å sette pris på det.

Havskilpadde i sitt rette element. Foto: Bo Nielsen

Det var en stor opplevelse å være vitne til eggleggingen på land, men det er ikke dårlig å observere skilpadder i havet heller. På dagens siste snorkeltur møtte vi et par skilpadden helt inne på grunt vann. Da svømte vi så nært at vi faktisk kunne ha klappet dem på skallet selv.

Vi har skrevet mye om skilpadder her, men først og fremst handler dagene på LEI om snorkling og dykking. "Dive shopen" tilbyr både kurs og organiserte dykketurer, men dette var ikke aktuelt for oss. Den ene har prøvd for 15 år siden, men sliter litt med utligning. Den andre tror kanskje ikke at det er noe for henne. Derimot har vi snorklet masse. Som sagt kan man snorkle både fra land og båt - og både på grunt vann og ute på de større revene. Lagunen er åpen for snorkling to timer på hver side av høyvann. Her kan man flyte omkring som i et akvarium og se på massevis av fargerike korallfisk, men også større fisker (og skilpadder) kan dukke opp. Jan så selv en stor skate (stingray) i lagunen, og vi hørte om at haier flere ganger ble observert.

Daglig mating av fisk i lagunen

På dypere vann er haier vanlige og det er nå vi skal skrive det vi er blitt bedt om å skrive: "Se på meg! Jeg har snorklet med haier og jeg har fortsatt alle fingre og tær i behold". Meldingen fra marinbiologene på LEI er: De aller fleste haier er ikke farlige for mennesker. Og det er sant: Vi har begge møtt på haier under vann og det gikk helt fint. Det finnes selvsagt også farlige haier i australske farvann, men det er ikke ofte at folk blir tatt. Vi har hørt at det er færre enn et dødsfall i året.

Manta rays  er de mest spektakulære fiskene rundt Lady Elliot Island. Disse store skapningen (5-6 meter) kommer særlig inn mot land i vintermånedene og er et slags ikon for øya. Marinbiologene på øya er også involvert i noen forskningsprosjekter på disse dyrene. Vi så dessverre ingen mantaer, men det var nok av andre flotte fisker å se. De siste par dagene var Jan ute på noen ordentlige langturer, den siste dagen med Bo fra Danmark. Bo er en ivrig fotograf og vi har fått lov til å bruke noen av bildene hans her.

På langtur. Foto: Bo Nielsen

Korallrev. Foto: Bo Nielsen

Til slutt vil vi oppsummere våre dager på Lady Elliot Island med å si noe om hvor avslappende og godt det er å være på et sted hvor det ikke finnes nøkler (iallefall ikke til rommene), hvor det ikke er mobildekning og bare begrenset tilgang til internett (vi holdt oss helt unna). Hvor man får servert tre måltider med variert og god (om ikke akkurat gourmet) mat hver dag. Hvor man møter hyggelig gjester og ikke minst en rekke engasjerte og entusiastiske ansatte. Det skjer ikke mye om kveldene på LEI. Det var stort sett tidlig opp og tidlig i seng, men det skader ikke for noen dager. Det er langt til det sydlige Stillehav, og kanskje ikke noe sted å reise for en kort ferie ute av Norge, men hvis du er på de kanter og har lyst på noen fredfylte dager med flotte naturopplevelser, så vil vi varmt anbefale Lady Elliot Island som destinasjon.

Gammelt og nytt fyrtårn

Stranden ved lagunen

Vi er i Australia

Det ER langt til Australia. For oss som bor i Oslo tok det ca 30 timer fra vi gikk ut døra hjemme til vi var på plass her i Manly utenfor Sydney. Men sånne turer går gjerne bedre enn man frykter, og det finnes alltids noen gode oppturer underveis. Den første var å få seter ved nødutgangen på den lengste flyvningen fra Helsinki til Singapore - det var VIRKELIG deilig! Den andre var "La Cave wine bar" på Changi airport i  Singapore. Etter en utrolig kort dag, gikk vi rett fra frokost på flyet til en kald utepils i tropeskumringen før vi la ut på den siste delen av reisen.

La Cave Wine Bar

Og så kom vi fram. Vi landet før kl. 07.00 om morgenen, og ble møtt av et par morgenfriske jenter som hadde ofret en rolig søndagsmorgen for å komme og hente oss på flyplassen. Og etter et par litt trøtte, men veldig fine dager, har vi nå kommet godt inn i den lokale døgnrytmen.

Vi bor i det hvite huset midt på bildet

Ut på søndagstur

Den første dagen gikk selvsagt med til å gjøre oss kjent med stedet og huset og ikke minst å få tid til å være sammen med de vi er kommet for å besøke, men allerede dagen etter var tiden kommet til å starte opp med en av feriens mer aktive prosjekter: Lære å crawle. Godt inspirert av Margrethes blogging om emnet, fikk vi avtalt tid til et par svømmetimer med svømmelærer Jules, og mandag gikk vi altså i gang. Etter første time er det klart at Jan er ganske god med armene, mens Anette er bedre på bevegelsen fra side til side. Nå gjelder det bare å finne litt tid til å øve før neste time på fredag, og det burde ikke være vanskelig. Vi bor rett ved Queenscliff beach, hvor det i tillegg til en strand med store bølger finnes et stort basseng med sjøvann. Det er helt vanlig med sånne bassenger på strendene i Australia, og det er en god ting for folk som ikke er så glade i verken bølger eller haier eller andre skumle ting. 

I Fairybower basseng etter første svømmetime

Tirsdag var det tid for en tur til Sydney. Den beste reisemåten fra Manly til Sydney er med ferge. Det tar en halvtime innover den flotte Sydney harbour, og det er godt mulig å kjenne dønningene fra Stillehavet underveis. Når man runder odden og får øye på Harbour bridge og Sydney Opera House, er det ingen tvil om at sjøveien er den riktige veien til byen. Dagens hovedattraksjon var operahuset, og etter en runde i "The central business district" og en sveip innom Australian museum, var vi klare for en omvisning som viste seg å være svært så interessant. Vi visste jo at det var et flott hus, men at det rommer så mange saler og tilbyr så mange aktiviteter var vi ikke klar over. Selve historien om hvordan huset ble til er også veldig interessant. Etter omvisningen ble det tid til en middag på en av de mange spisestedene i huset før dagen ble avsluttet med et flott akustisk enmannsshow av Ben Harper i operahusets største lokale, Concert hall. Faktisk ble vi så begeistret for operahuset at vi ikke synes vi kan forlate Sydney uten også å få med oss en forestilling i den andre store salen, Joan Sutherland theater. Så på fredag tar vi med oss familiens eldste datter og ivrigste danser, Amalie, for å se en spennende ballettforestilling der.

Sydney Opera House

Og så må vi fortelle litt om gårsdagens utflukt til nasjonalparken Ku-ring-gai Chase. Parken har fått sitt navn etter de opprinnelige innbyggerne, Goringai-folket, som raskt ble sterkt redusert, for ikke å si utryddet, av sykdom og vold da engelskmennene kom på slutten av 1700-tallet. Det finnes massevis av både steininskripsjoner, hulemalerier, merker etter øksesliping og andre minner om den opprinnelige befolkningen i parken, i tillegg til flott natur og et rikt dyreliv. Vi fikk se både kakaduer, bittesmå mangrovekrabber og en bushkalkunhann, men høydepuktet var en flokk med grå kenguruer som vi kom ganske nært innpå i Kalkari Discovery Centre - og en wallaby som satt pent ved siden av "kengeru krysser veien"-skiltet og ventet med å hoppe over veien til vi hadde passert.

Grå kenguru

På tur i nasjonalparken

I dag har vi hatt en rolig og deilig Manly-dag. Solen er kommet tilbake og vinden har løyet. Vi har trent crawling i Fairybower-bassenget og mener vi gjør store fremskritt. Anette klarte tilogmed noen tak uten snorkel! (Her bør vel også nevnes at vi er uhyre fornøyde med å få lære crawling i saltvann. Man kan bli kvalm av for mye saltvann i munn og nese også, men bare tanken på å svelge så store mengder klorvann.... Ja, vi trenger vel ikke å si så mye mer). Vi har spist en deilig lunsj på Hugo's Manly mens vi så utover vannet og båtene, og vi har ruslet på Corsoen og tittet i butikker. Manly er en trivelig bydel med ca 14.000 innbyggere, og kanskje mest kjent for sin fantastiske surfestrand som gjør dette til et populært turistmål. Vi er kjempeheldige som får lov til å bo her i noen dager og skjønner godt at de som bor her fast trives godt! :-)

Bloggen våkner til liv

Etter 17 måneders dvale begynner "White sabbath" å våkne til liv. Kartet "Steder omtalt i denne bloggen" har fått nye markeringer på steder vi har tenkt å omtale i løpet av de neste tre ukene. Avreise skjer i morgen ettermiddag - fredag 9. november kl. 17.35 fra Oslo lufthavn Gardermoen. Følg med! :-)

Fire dager i Seoul

Fra Gyeongju gikk turen med KTX til Seoul. KTX er Sør-Koreas Shinkansen, men ikke like presist og heller ikke fullt så komfortabelt som sin japanske søster. Derimot gikk det fort, og turen som med vanlig tog tar over fire timer, var nå unnagjort på under halve tiden.

Vi hadde lagt inn godt med tid i Soul og tenkt at vi kanskje skulle ta et par dagsturer herfra, men vi har reist mye i det siste! Etter å ha sjekket inn på komfortable Seoul Garden slo vi opp i Lonely Planet-guiden vår og oppdaget at deres "Four days in Seoul" så ut til å inneholde mer enn nok av morsomme og interessante opplevelser. Vi bestemte oss derfor for å holde oss i byen og la Lonely Planet bestemme (iallefall en del) av hva vi skulle gjøre.

Gyeongju - en gammel hovedstad i Korea

Gyeongju var hovedstaden i det gamle kongedømmet Silla (57 BC - 935 AD), som regjerte over mesteparten av den koreanske halvøya mellom det 7. og det 9. århundret. På den tiden var Silla en av de mest avanserte sivilisasjonene i verden. Ingen andre steder i Sør-Korea fines det flere graver, templer, pagoder, Buddhastatuer og slottsruiner enn i dette området. På vår vei fra Busan til Seoul la vi inn et tredagers stopp i denne byen, og for å få et best mulig inntrykk av koreanske tradisjoner, bestemte vi oss for å bo i en hanok - et tradisjonelt koreansk hus.

Fitness-Korea

Vi kom oss til Busan i Korea på første forsøk, men det var ingen selvfølge. Taxisjåføren som kjørte oss til havna i Hakata var sikker på at Beetle ville bli kansellert, og da vi sjekket inn fikk vi klar beskjed om at de ville gjøre et forsøk, men at faren for tyfon gjorde at vi måtte være forberedt på en eventuell retur til Japan. Heldigvis gikk det bra. Hydrofoilen surfet stort sett elegant over de flere meter høye bølgene. Vi måtte selvsagt sitte fastspent hele tiden, for det var mye bevegelse i båten og et og annet dunk og plask merket vi også, men overfarten var garantert mer behagelig enn den ville være i en vanlig båt.

Hoteller, språk, mat, toaletter og cash

Så er vi vel fremme i Fukuoka (eller Hakata) - vårt siste stopp i Japan. Dette er vel strengt tatt ikke en by man MÅ besøke, men det er en hyggelig storby og hovedstad på øya Kyūshū. Vi kom hit fordi man herfra kan ta ferge (hydrofoil eller vanlig båt) til Busan i Korea, som er den korteste sjøveien tilbake til det asiatiske kontinentet. Det regner fortsatt, og skal fortsette med det så lenge vi er her, men vi gjør det beste vi kan ut av det: Museer, shopping, god mat osv. Det er NÅ vi må få spist og shoppet det vi ikke har fått spist og shoppet tidligere!

Jordskjelvfare og askeregn

Under "normale" forhold ville vi antakelig spandert mer enn to døgn i en så stor by som Tokyo. Selv om togene er presise og raske, så tar det tid både å planlegge og bevege seg rundt i byen. Da vi bestemte oss for å reise til Japan til tross for jordskjelvet i mars, var det en selvfølge at vi ikke ville reise i de mest jordskjelvutsatte områdene. En kort tur til Tokyo ville vi allikevel ha med oss, og vi syntes egentlig ikke vi kunne merke så mye "unormalt" i byen. Litt strømsparing i form av mørke reklameskilt og noen heiser og rulletrapper som sto, og et fravær av vestlige turister, kanskje? Men vi har ikke vært i Tokyo før og vestlige turister har vi ikke sett så mange av andre steder i Japan heller. Vi var på forhånd blitt forberedt på strømbrudd og stadige små skjelv, men vi opplevde ikke noe av dette selv om Jan mener han merket at det svaiet og ristet litt et par ganger.

Derimot fikk vi et skikkelig regnvær mens vi var der, og aktivitetene våre ble selvsagt preget av det. I stedet for å studere livet på gater og i parker, tok vi heisen opp i 52, etasje på Mori Tower hvor det finnes både et kunstmuseum, planetarium og storslagen utsikt over byen. I Tokyo fikk vi også endelig fråtset i sushi: Anette var mest begeistret for sushibaren hvor hun kunne plukke ut favorittbitene (laks, tunfisk og kokte reker) på båndet som suste forbi, mens fiskeelskeren Jan syntes det var vel så spennende å få servert ukjente biter tidlig en morgen på en restaurant i tilknytning til Tsukiji fiskemarked.

Fra Tokyo gikk turen videre. Fergebillett fra Hakata til Busan i Korea er allerede innkjøpt, så sørover måtte vi uansett, og utstyrt med togpass var vi klare for en riktig lang togreise. Shinkansen har nylig forlenget rutenettet sørover til Kagoshima, Japans sørligste storby, så dit bestemte vi oss for å dra. 1468 kilometer er avstanden fra Tokyo til Kagoshima (litt lenger enn strekningen Oslo-Harstad), og det tok oss 7,5 timer inklusive 15 stopp og en halv time til togbytte i Shin-Osaka. Det betyr en gjennomsnittsfart på mellom 200 og 300 km/t. Vi er virkelig imponert! Togene er HELT presise (ankomsttid står på plassbilletten og vi har aldri opplevd annet enn at det har stemt på en prikk). Dette gjør at man kan klare seg med minimalt med overgangstid fra et tog til et annet. Togene stopper vanligvis i 2-3 minutter på hver stasjon, og da står folk klare til påstigning ved riktig inngang (som selvsagt er godt merket på plattformen). Og det er jo bra ettersom togene gjerne består av 10-18 vogner.

Ombord i toget er det god komfort og høflig personale. Både konduktører og serveringstralledamene bukker stivt når de kommer inn i kupeen, og når de går ut snur de seg og bukker da også. Ettersom de går frem og tilbake absolutt hele tiden, blir det ganske mye bukking.

Regnet fulgte oss på reisen hele veien og har vært med oss mer eller mindre siden. Det er nok den årlige regntiden som har begynt og det er lite vi kan gjøre med det.

Kagoshima visste vi veldig lite om før vi kom hit. Byen, som den gang het Satsuma, var et aktivt senter for handel og politikk gjennom hele middelalderen og var av de første byene som europeerne kom til på 1500-tallet. Også under Edo-perioden, da Japan var stengt for omverdenen, forble byen aktiv og velstående - og både Meiji-revolusjonen, som førte til at keiseren ble gjeninnsatt, og den japanske industrielle revolusjon, skal ha startet her

Men mest kjent er kanskje byen som hjemsted for den aktive vulkanen Sakurajima. Vi bor i 14. etasje midt i byens fornøyelseskvarter og har god utsikt til vulkanen som stadig spyr ut nye skyer med røyk og aske. I formiddag reiste vi over til øya med båt og gikk en tur i lavalandskapet. Underveis var vi vitne til to skikkelige "utbrudd". Det siste så vi fra en observasjonsplattform hvor askeskyen etterhvert kom seilende like over oss, og da vi gikk videre i regnet etterpå, ble Anettes hvite jakke helt gråflekket av asken. På vei tilbake til fergen var vi innom et besøkssenter og fikk blant annet høre at vulkanen har hatt over 500 utbrudd hittil i år. Vi regnet litt på det og fant ut at det betyr ca 3 utbrudd per dag i gjennomsnitt. Vi vet ikke hva som er definisjonen på et utbrudd, men er usikre på om disse askeskyene som vi har vært vitne til regnes. I så fall har vi vært heldige å komme hit i en veldig aktiv periode.



Det var forresten ikke bare Anettes jakke som ble grå i dag. Både i gatene, og ikke minst på mange biler, kan man se tydelige spor av aske.

Kagoshima er også et viktig reisemål for japanske turister, og strøket hvor vi bor er fullt av barer, restauranter og et yrende gateliv. Når det gjelder de vestlige turistene, så er det ikke flere her enn i Tokyo. Vi så to stykker i går, men ellers kan det virke som om vi er de eneste av denslags her i byen.

Tsumago – og Tokyo

Tsumago ligger i den skogdekte Kiso-dalen, lengst sør i Nagano-fylket. Under Meiji-perioden (1868-1912) var den en av 69 postbyer på Nakaendo-ruten mellom Edo (Tokyo) og Kyoto. I 1911 kom jernbanen, og Tsumagos funksjon som postby forsvant. Dette, kombinert med et par andre faktorer, førte til at innbyggerne forlot byen, som dermed ble liggende øde. I 1968 startet en bevegelse for å få bevart historiske steder og bygg, og i løpet av tre år ble 20 hus i Tsumago restaurert. I 1971 gjorde byens innbyggere et vedtak om at ingen hus skal selges, leies ut eller ødelegges, og i 1976 ble byen utpekt som beskyttet område for bevaring av tradisjonelle bygninger.

Tsumago er i dag en levende landsby, som i stor grad lever av turisme . Japanske turister kommer i busslass for å oppleve den fine, gamle byen, men mange kommer også – som oss – for å gå på den gamle postveien mellom Tsumago og nabobyen Magome. Turen mellom de to byene er på 7.7 km og går gjennom landsbyer og skog opp til et fjellpass på 800 meter. Bortsett fra bjørnefaren er ikke turen veldig eksotisk. Disse bjørnene skal visstnok ikke være så farlige, men for å holde dem unna stiene er det satt opp noen store bjeller som turgåerne blir bedt om ringe med. I en brosjyre vi fikk på turistkontoret ble vi også oppfordret til å låne med oss en liten bjelle som vi kunne ringe litt med underveis, og konsekvensorientert som alltid, var ikke Anette vond å be. Turen var forøvrig flott, og ettersom vi hadde god tid gikk vi den like godt både frem og tilbake.

Fjell (山) og tog (電車) i Japan

Det er ikke mye japansk vi har lært oss i løpet av våre første 10 dager her, men i tillegg til takk har vi lært oss både ordet og tegnet (山) for fjell. I Kyoto bodde vi i bydelen Higashiyama (De østlige fjellene) og derfra gikk turen til Takayama (som kanskje betyr høyfjell), en liten by som er varmt anbefalt av Lonely Planet. Dit reiste vi med tog: Først med hurtigtoget Shinkansen fra Kyoto til Nagoya, og derfra i panoramavogn opp gjennom grønne daler til Takayama.

Vi må prøve å få kjørt MYE tog, for i Hong Kong kjøpte vi oss”Japan Rail Pass” for 3 uker, og de var svindyre. I etterkant ser vi at vi helt sikkert kunne klart oss med 2-ukers pass, men transport er av de tingene som virkelig er dyrt i Japan, så så veldig mye penger kaster vi forhåpentligvis ikke bort.

Templer, geishaer og god mat i Kyoto

Det er ingen tvil om at Kyoto er Japans kulturelle hjerte. Byen har mer enn 1600 Buddhist-templer og 400 Shinto-altre og i løpet av fire dager har vi vært innom 10 av dem. Heldigvis har vi ennå ikke blitt "tempel-trøtte", for det er stadig noe som overrasker - enten en spesielt vakker hage, som i Ginkakuji, et vakkert bygg, som i Kinkakuji eller en fire kilometer lang fjellsti, overbygget med hundrevis av røde toriier, som i Fushima-Inari Taisha. Zen-templene er gjerne omgitt av steinhager, fulle av symboltunge trær, blomster, vann og småstein raket i forskjellige mønstre og formasjoner. I en av hagene i Daitokuji fikk vi utdelt en liten guidebok hvor vi kunne lese om betydningen av hvert eneste element i den lille hagen, men vi må vel innrømme at vi ikke tok oss tid til å kontemplere over absolutt alt.












Vi kom til Kyoto med et voldsomt regnvær, og hvis vi skal lete etter en god ting med det, så må det være de flotte grønnfargene. I tempelhagene i Kyoto er det mye av en type lønnetrær med massevis av små blader. De er nydelige når de er grønne, men det skal være helt fantastisk når de blir røde om høsten. Ved siden av kirsebærblomstringen - som vi dessverre ikke rakk - er nok høsten den travleste turistsesongen her.

Men Kyoto har mer enn templer, ikke minst fornøyelseskvarteret Gion. I dette området finnes det fortsatt gater med eksklusive tehus og restauranter i gamle 1600-tallshus. På disse stedene er det geishaene holder til, og den som gjerne vil se en geisha eller en maiko (geisha-lærling) bør oppholde seg i disse gatene når de er på vei til sine avtaler om ettermiddagen. Vi var heldige og fikk sett en geisha på nært hold en ettermiddag, men enda mer stas var det å oppdage en virkelig flott en på vei til middag med et par klienter kvelden etter. Det er noe fasinerende med disse kvinnene som fortsatt ivaretar mange hundre år gamle tradisjoner hvor hovedoppgaven er at de skal underholde og glede menn.

Selv har vi både gledet oss og spist godt i Kyoto. Kanskje er det tilfeldig, men for oss har Japan så langt vært en veldig sosial opplevelse. På mange typer restauranter sitter man rundt disken og spiser, og det gjør det lett å komme i kontakt med folk. Vi har både truffet turister fra Sapporo, morsomme briter og et lokalt par som var ute for å feire sin 37. bryllupsdag. I tillegg har vi snakket med andre turister både på toget og hjemme på "herberget" vårt. I Kyoto har vi bodd veldig bra på B&B Juno, som drives av et vestlig par. Selv om huset er i gammel japansk stil, og vi har sovet på madrasser (futoner) på gulvet (tatamimatter), er det selvfølgelig veldig avslappende å forholde seg til et vertskap med likere kulturell bakgrunn - og vi har satt spesielt stor pris på vår østerikske vertinnes sans for god kaffe. Av restauranter vil vi spesielt anbefale Grotto, hvor vi for 350 kroner kunne spise oss gjennom ni retter med japanske spesialiteter. Vi kom over det ved en tilfeldighet (fordi vi bodde rett i nærheten), men fikk etterpå vite at stedet både er listet i alle guidebøkene og ligger som nummer fire på Tripadvisors liste over anbefalte restauranter i Kyoto.