Lijiang og den gamle Te-og-Hest-veien

Vi nevnte at det var mye turister i Dali, men her i Lijiang er det enda flere. Det er egentlig ikke så rart for dette er en nydelig by. Navnet betyr “Vakker elv” og det var visst selveste Kublai Khan, som ga byen dette navnet. Byen har en 800 år lang historie, og ble bygget der Jadeelven deler seg i tre bekker som renner som kanaler gjennom gamlebyen. Lijiang ble første gang kjent i vesten gjennom en bok skrevet av en amerikaner som reiste i Yunnan på slutten av 1800-tallet, og etter at det på 1980-tallet ble enklere for utlendinger å reise i Kina, var det flere som fant frem til denne vakre og fredelige byen. På den tiden var Lijiang fortsatt ukjent for kinesere flest, og det var ikke før det store jordskjelvet i 1996 at byen ble kjent i resten av Kina og i verden. I 1997 ble Lijangs gamleby satt på UNESCOs verdensarvliste, og siden da har turistene (særlig de kinesiske) strømmet til byen.


I dag er gamlebyen i Lijiang et rendyrket turistområde. Etter hva vi har hørt har lokalbefolkningen i stor grad flyttet til den nye delen av byen og leiet ut eller solgt husene sine til innflyttere som etablerer vertshus og restauranter. Vi bor selv hos “Michael”, som kommer fra Nord-Kina, men som synes livet er bedre her. Vertshuset vi bor i, fungerer mer som et “homestay” enn et hotell. Her betaler vi litt mer enn vi har gjort andre steder i Kina, men vi får også alt vi trenger. Huset er over 100 år gammelt og har bare 7 rom rundt en koselig gård. I tillegg har vi veranda og fellesrom – så det er nok av steder å slå seg til. Vi, som her i Lijiang inkluderer vår venn Arne, har spist våre lunsjer og middager ute i byen, men mange av de andre beboerne – som alle er kinesere - spiser felles middag her hver kveld.

Vi har nå vært i Lijiang i nesten en uke, og det har vært veldig fint å være sammen med Arne igjen. I tillegg til hyggelige samtaler, gode måltider og utforskning av byen, har vi gått opp alle trappene til Elefantåsen og vært på sykkeltur i omegnen. Elefantåsen var nok litt høyere og brattere enn vi hadde trodd, men det var det ingen som hadde vondt av. Tvert imot så vi på det som en bra oppladning til den store styrkeprøven på disse kanter – trekking i “Tiger Leaping Gorge”. I “Black Dragon Pool Park” har vi drukket te og forsøkt å få tatt det mest “obligatoriske” bildet i hele Sørvest-Kina, nemlig det med det snødekte “Jade Dragon Snow Mountain” i bakgrunnen. Dessverre har vi ikke sett fjellet helt uten skyer, men vi har sett det!


Geografisk ligger Lijiang på 2400 moh på Yunnanplatået, som er en forlengelse av den tibetanske høyslette. Byen var tidligere et viktig senter på “te-og-hest-veien”, en gammel karavanrute som startet i Sichuan- og Yunnanprovinsene, gikk til Tibet og endte i India sør for Himalaya. Navnet indikerer hvor viktig denne ruten var for handelen med te og hester, men også andre varer, som salt og sukker, ble fraktet denne veien. Ruten fungerte også som kanal for migrasjon og kulturutveksling mellom de etniske gruppene i det vestlige Kina, og Naxi-folket, den største folkegruppen i Lijiang, skal visstnok være av tibetansk opprinnelse. På grunn av betydningen veien hadde i den kultuelle og økonmiske utvekslinen mellom Kina og India, er den også blitt kalt for “Kinas sørlige silkevei”.

Deler av den gamle karavaneveien eksisterer selvsagt fremdeles, og den kjente trekkingruten gjennom “Tiger Leaping Gorge” er en del av den. Tigersprangskløften skal være verdens dypeste kløft. På hver side av Yangtzielva ruver fjell på 5500 meters høyde og det er over 3000 meter fra topp til bunn. Turstien ligger på ca 2700 meters høyde og skal ha et spektakulært utsyn over kløften. Beskrivelsen av de loddrette fjellsidene er imidlertid nok til at undertegnete (Anette) har sett seg nødt til å avstå fra opplevelsen. Med en relativt uttalt høydeskrekk har jeg ikke blitt overbevist om at veien skal være helt trygg, og jeg er derfor blitt igjen i Lijiang mens Jan og Arne får oppleve den dramatiske naturen.

Her i Lijiang lider jeg imidlertid ingen nød. Da gutta reiste i morges, ble jeg i stedet med på en organisert utflukt til Guanyin-kløften, et annet stopp på den gamle te-og-hest-ruten. I dag er kløften en turistpark i beste kinesiske stil, med skinnegående transport de få hundre meterne inn til en grotte og en foss. Det er nok ikke mange vestlige turister som finner denne parken bryet verdt, men jeg hadde i alle fall en hyggelig formiddag sammen med et ungt kinesisk par som jeg heldigvis kunne kommunisere litt med takket være mine syltynne spanskkunnskaper.

En annen positiv konsekvens av min enslighet er at jeg har spist middag her hjemme og hatt god tid til å snakke med vårt sympatiske vertskap. Av våre naboer fra Hong Kong er jeg blitt invitert til å være med på ridetur på en annen del av te-og-hest-ruten i morgen, så kanskje det ikke er SÅ farlig med litt høydeskrekk allikevel?